Stan to - Usbekistan

Det er forventning i lufta når vi skal ut på tur i dag. Det er mye som skal ses og læres og vi er ikke alene. Her er det mange turister og det er fullt forståelig. Først en smakebit blandet med litt andre ingredienser.

Vi står utenfor den vakre fasaden og trekonstruksjonen til Ismoil Samoniy madrasaen. Innvendig er den vakker. Det er i det hele tatt mange nydelige steder for de som studerer islam i byene her. Så går vi over torget der lokalguiden vår, Fax, for oss som ikke kan uttale navnet hans, viser oss hvordan spedbarna ligger her sine første måneder. Litt forskrekket blir vi, for de binder dem fast. Dette er slik man har gjort i alle år og fremdeles gjør. Her er også håndverkere som med flid og møye skjærer og risser inn på tradisjonelt vis de også. Inn går vi igjen, og nå ser vi på utstillingen over den tragiske skjebnen til Aralsjøen - en gang verdens fjerde største innsjø. En gang hele regionens matfat, men etter at man i Sovjettiden la om løpene til to av de største elvene Amu-Darja og Syr-Darja, ble utfallet begredelig. Det skulle ledes vann til bomullsåkrene som ble tvangsplantet i landet, men det endte med en forferdelig naturkatastrofe. I tillegg er det giftige utslipp fra kjemiske midler brukt i jordbruket som gjør at alle som bor i en viss omkrets blir rammet av kreft og andre alvorlige sykdommer.

Så til markedet som har litt av hvert. Apropos Sovjetunionen - her selger de en såpe som skal være noen gode levninger fra den tiden. Hm, jeg kjøpte ikke.

Usbekistan er verdens femte største bomullsprodusent, en plante som ble påtvunget dem under Sovjettiden. De lager også utsøkt silke, og det er den kresne og priviligerte larven bombyx mori som spiller hovedrollen. Den livnærer seg kun på blader fra morbærtreet og disse trærne er det mange av. Det påstås at de kun liker bladene om morgenen når det er litt dugg på dem. Uansett må disse larvene være fornøyde, ellers blir det ingen spinning av silke fra kokongen... Keramikk er også håndverk som følger lange tradisjoner, denne fabrikken besøker vi på veien til Samarkand.

For et byggverk Bolo Khauz-moskeen er med sine tresøyler og utsmykinger. Vi fortsetter til fots og ser byens vannbasseng og vanntårn. Så venter festningen Ark, emirens residens til en hver tid fra 400-tallet til 1920 da det ble bombet av den røde arme. Høye murer sørget for beskyttelse og i storhetstiden skal det ha bodd rundt 3000 mennesker innenfor. Her er mange interessante museer, her var skysstasjon og mottakelsesplass og mye mer.

Det mest spektakulære i byen er komplekset Kalon (Kalyan) med minareten og moskeen samt Mir i Arab-madrasaen. Minareten Arslan Khan bygget på 1100-tallet der en annen moske hadde stått, er byens høyeste med sine nesten 50 meter. Forankret med godt fundament (for området er jo utsatt for jordskjelv - 10 meter ned). Den er et arkitektonisk mesterverk og selveste Djengis Khan skal ha vært storlig imponert over den og lot den stå. Men historien forteller at emirene som styrte byen, brukte minareten som avstraffelse og dødsstraff. Forbrytere og andre som hadde gjort noe galt i hans øyne, ble rett og slett kastet ut fra toppen av den. Dette tok ikke slutt før for omtrent 100 år siden.

Ved siden av står den utsøkte moskeen og det er så vakkert så vakkert.

Det er lunsj på litt lokalt vis denne dagen i hjemmet til en familie som lager nasjonalretten pilaff slik det skal lages. Etterpå rusler jeg ned i byen til en vakker gågate med masse spisesteder, park, basseng, statue av landets poet og lite høytidelige Hodja Nasreddin ridende på et esel og en og annen madrasa og moske. Bukhara - du er virkelig en Orientens perle. Men i morgen venter en annen edel by i Usbekistan: Samarkand.

Vi har befunnet oss langs Silkeveien og vært innom mange av byene man stoppet for langs veien. Tenk på de lange karavanene som brukte all den tid det tok fra Kina. Tenk på den dyrebare lasten de hadde med seg og hvilke farer og overraskelser som lurte. Tenk på alle menn, alle kameler og all sorg og bedrøvelse det måtte være. Og tenk alle flotte steder man var innom. Som Samarkand. Vi får en rask smakebit av det beste: Registanplassen sent på kvelden - for anledningen ikledd neonfargede og skiftende lys. Hm... Men tilbake til byen selv:

Har handlet alt om handel. I dag fremstår byen som det smykket det er, restaurert og tatt tilbake til fordums prakt. Man formelig kjenner gull, edelstener og krydder i lufta. Og drømmer seg bort blant bygninger som er som tatt rett ut av de mest eksotiske eventyr fra Orienten. Timur Lenk var hærføreren som holdt byen under sine ellers så brutale vinger. Han så opp til Djengis Khan og ønsket mer enn alt i verden å gjøre som han - ha et stort rike å herske over. Han hadde mange koner, og favorittkona var nettopp i slekt med Djengis. Det som Timur huskes for her, er at han gjenreiste Samarkand med hjelp av de beste av de beste. Usbekistan ligger også risikabelt til for jordskjelv - det har vært flere gjennom tidene som har ødelagt massivt.

Vi nyter dagen og er innom mye: Registanplassen i dagslys - den perfekte rammen av minareter, moske og madrasaer. Tillj-Kari og Sjir Dor - Løveskolen skiller seg ut med avbildning av dyr som man ikke skal i henhold til islam. Bildene er av tigre som jo ikke er løver og dermed omgikk man dette dette glatt. Ulugbek-madrasaen passer perfekt inn i ligningen. Alt dette er jo restaurert i noen omganger, men like fullt er det helt nydelig og man sier det er ganske så tro mot det originale. Moskeen er utsøkt innvendig også, og man må alltid se opp for alle detaljer.

På vår tur gjennom Samarkand besøkte vi også moskeen tilegnet Timur Lenks kone, Bibi Kahnum som en gang var verdens største. Selve mausoleet er på andre siden av veien. Vi passerer også stedet der landets første president, Islom Karinov hviler. Mange kommer hit for å vise sin respekt.

Vi lar oss også overraske av en av Timurs etterkommere, et barnebarn som var en stor matematiker og astronom: Den nevnte Ulugbek som underviste ved Registanplassen. Hans beregninger er imponerende den dag i dag og vi besøker hans observatorium fra 1429 som ligger på en høyde over byen. Han var mest opptatt av astronomi og lite av å styre. Når han måtte trå til, var de nære støttespillere ikke fornøyd med at han ikke var tro mot islam og mer opptatt av stjernene. Han fikk en kort regjeringstid og ble drept av sine egne sønner i et bakholdsangrep. Men Ulugbek er berømt og aktet for sine oppdagelser den dag i dag.

Noe av det vakreste jeg har sett som har med død og begravelse å gjøre er Sjah-i-Zindi nekropolen. Flere hundre meter på begge sider av gaten med fargerike og utsmykkende mausoleer.

Vi får selvsagt med oss Gur Emir. Dette var det også Timur Lenk som stod bak - hans barnebarn Muhammed hviler her. Det gjør også Ulugbek og Timur selv. Med hele åtte koner for Timur Lenks del ble det jo en del slekt... For et vakkert sted både utvendig og innvendig!

Samarkand - du er en blå skatt jeg aldri glemmer! Safiren selv kan ikke måle seg med all den blå utsmykkingen etter min mening. Wow!

Vi tar hurtigtog fra Samarkand til Tasjkent og det er spanjolene, eksperter på slike tog, som har levert skinner og togsett. Vi reiser på minuttet på rutetiden og etter 2,5 times behagelig tur med god benplass og lett servering, er vi fremme i hovedstaden. Den er en skikkelig multikulturell by med over 100 nasjonaliteter. Og over tre millioner innbyggere og en hel haug med trafikk og biler.

Allikevel er den full av grønne lunger med mange store parker. Vi tar en aldri så liten rusletur for å se Uavhengighetsplassen, byparken og flere imponerende offentlige bygg. Her er minnesmerker etter kriger og en stor statue av selveste Timur Lenk til hest. Forfatteren elsker jo hester, og stor var gleden da vi møtte på to staute ridende politi! Man skal aldri ta bilder av vakter eller politi noen gang på disse kanter, men disse to stilte villig opp og jeg ble så begeistret at jeg nesten fikk tårer i øynene...

Det ble et kort opphold her, for neste dag venter et gigantisk land og gjennom grenseovergangen til Kasakhstan.