Stan en - Turkmenistan

Det ser ut som et Dubai på hvite steroider der noen har gått amok med gull og persondyrkelse på hittil ukjent plan. Personlighet er et fremmedord. Marmorfasadene krever sterke solbriller i septembersolen. For en by! Men skyggesiden er at det meste bare er skall - etter sigende - for ingen vet egentlig utenom de som ikke informerer om slikt.

Huser alle marmorbyggene som ser ut som leilighetskompleks mange innbyggere? Kanskje er det ikke engang bygget etasjer, hviskes det. Offentlig informasjon er at her bor det folk. Utenlandske selskaper virker som de holder til her med mange reklameskilt. Ikke mange vet om de faktisk er her. Regjeringsbyggene har arkitektoniske finesser som symboliserer hva de er. Globus for utenriks og hest for...nettopp hestedepartementet, Turkmenistan har det! Den turkmenske hesten akhal-tekhe er en av landets VIP`er og finnes avbildet og som statue til stadighet. Det er en slank skjønnhet som gjerne har gyllent skjær i pelsen. Den er en av verdens eldste hesteraser og noen mener til og med at Aleksander den Stores hest Bukefalos var av slik herkomst.

Gatene her i Asjgabat er brede, har mange filer og alle bilene er hvite - noen få beige eller lysegrå. Det er gjennomført og de få som frekventerer de brede fortauene er studenter og skolebarn. Alle ulastelig antrukket. Unge kvinner i lange kjoler, enten med fletter eller med hodetørkle, passer perfekt inn i perfektheten. Politiet står i veien og følger med - det eneste som "trekker ned" er noen få kvinner og menn som er polstret fra topp til tå med klær og beskyttelse mot sol og støv - de rydder og soper veiene og holder til i skyggene slik at man ikke alltid ser de. For marmorbyen skal fremstå som perfeksjon. Verden vet ikke så mye om hovedstaden, men Guinness rekordbok nevner den mange ganger. Og en av dem er flest marmorfasader i forhold til innbyggere - ryktene sier at Carrarabruddene nærmest er tomme... Men det er mest de offisielle bygningene som har eksklusiv marmor. De andre byggene er bare vanlig marmor...Selv mange av de eldre sovjetblokkene er hvite, dekket til av en enklere type marmor. Aldri har jeg sett slik en by. Slik en persondyrkelse. Slik galskap. Og ingen turister. Vi er alene på alle monumenter vi besøker... Noe som fascinerte meg stort var alle de flotte gatelyktene. Ingen var like, det var en design for hvert område til og med.

Jeg blir liten på de store plassene der vi kan ta bilder som vi lyster (men ikke av vaktene som er evig tilstede i stekende sol i sine glassbur). Ingen andre er her for å forevige Jordskjelvmonumentet. I 1948 ble Turkmenistan og spesielt hovedstaden utsatt for et forferdelig jordskjelv. Det målte hele 9 på Richters skala og man antar at 110 000 mennesker døde. På dagen 50 år senere, ble det innviet et massivt monument med en evig flamme som brenner for ofrene. Mest synlig er den digre oksen der en mor holder et gyllent barn for å redde det ut fra oksens vrede. Uavhengighetsmonumentet, et annet storslagent et, markerer 10 år etter 1991.

Nasjonalmuseet viser områdets historie og har flere artefakter fra utgravninger og maaaange portretter av arkeologer som har gravet ut her. Når det er sagt, Turkmenistan har ikke akkurat blitt prioritert i så måte. Under Sovjettiden skulle man bare bygge nytt, dyrke jorda, produsere og tjene. Men det finnes noen dedikerte sjeler av noen utenlandske arkeologer som har viet livet sitt til områdets spennende historie. Men det er møysommelig arbeid i en ørken der alt er langt under jorden og områdene vidstrakte. Våre guider sa vel i klartekst at de såkalte sovjetiske utgravningene bare har gjort vondt verre...Unntaket er Viktor Sarianidi som kom fra Baku. Hans arbeider i et tiltalls år er viktig - det samme med Mary Ellen Roche som var med å grave ut Merv som vi kommer tilbake til senere.

Nasjonalmuseet har en lekker bygning etter prestisjeprosjektene til lederen i dette landet. Det er også nok av store parker og grønne lunger i en by som ligger i rett i utkanten av Karakumørkenen. Jeg nevnte Guinness rekordbok - Asjgabat har zoomet inn på så mange av uvanlige ting som lengste flaggstang (forbigått for lengst nå), det største innebygde pariserhjul, den største arkitektoniske fremstillingen av en stjerne på byens TV-tårn. Statuer og bilder av de tre eneveldige lederne, ser du overalt. Storebror ser deg overalt, dagens president ser ung, kjekk og fremoverlent ut, men er mest sannsynlig like bakstreversk som sine forgjengere. En av dem er forresten hans far, Gurbanguly Berdimuhamedow. 43-årige Serdar Berdimuhamedow har sine øyne på deg hele tiden. Mer om disse kommer nederst i innlegget.

Kanskje best å ta en tur i Inspirasjonsparken til ettertanke? For byen er full av parker, men vi ser ingen som bruker dem. Nå skal det sies at vi var der på dagtid i stekende sol. Kanskje kommer de ut om kvelden? Det må i så fall være før kl 23 for da stenger byen helt. Vet ikke om vi skal kalle det portforbud, men det kan minne om det.

Vi passerer moskeen og mausoleet til landets første president som satt i hele 21 år og veltet om på hele landet: Saparmurat Atajevitsj Nijazov eller Turkmenbashi, turkmenernes far, som han blir kalt. Det er stengt for restaurering og ingen kommer inn denne dagen. Man ser godt de 91 meter høye minaretene (året for selvstendigheten) og den rommer hele 10 000 troende med en underjordisk garasje plass til et antall busser og biler. Hvem kommer hit og når kommer de - det spørsmålet stiller jeg meg. Cirka 7 kilometer utenfor Asjgabat hviler han i sitt kritthvite mausoleum. Tro om han hviler i fred etter alt han har påført sin befolkning?

Vi må ikke glemme at Turkmenistan ligger langs Silkeveien og serverer historie i lange baner. Det er lett å glemme i hovedstadens kliniske og overfladiske bilde.

Anaumoskeen er restaurert og her ser vi faktisk lokale. Årsaken er at dette er stedet for å be om velstand i form av fruktbarhet. Her har det vært en moske fra 1400-tallet, læreanstalt for sufier. Hva er egentlig en sufi? Dette er en litt mystisk og åndelig retning innenfor islam. De ønsker oppnå en dypere forståelse av Gud gjennom personlig opplevelse og mystisk innsikt. Meditasjon åpner til åndelige opplevelser, det samme gjør poesi, musikk og dans.

Nisa, som ligger enda litt utenfor hovedstaden, var hovedstaden i det gamle Partherriket. Dette var en iransk sivilisasjon som eksisterte fra det tredje århundre f.Kr. til det tredje århundre e.Kr. Det var et langstrakt rike som inkluderte det som i dag er Iran og Irak. I tillegg i andre områder av det sørlige og vestlige Sentral-Asia, inkludert deler av Afghanistan. Man strides om hva Nisa egentlig betød. Sikkert er det at det inneholdt imponerende fresker i farger, templer, palasser og festningsverk. Nisa er også oppført som en del av UNESCOs verdensarvliste. Det er en fryd å se dette etter alt marmor. Helt til lokalguiden viser oss et bilde av en livsfarlig viper (slange) som kveilet seg sammen her en gang hun var her... I tillegg viser hun opp et bilde av en kongekobra inne i en av strukturene vi ser. På tide å gå - jeg tramper ekstra hardt for sikkerhets skyld i tilfelle de fortsatt holder til her. Det er jo tross alt vernet av Unesco og et viktig sted å være. Synd at ikke så mange andre turister tenker det samme. Det henger selvsagt i hop med at Turkmenistan har vært hermetisk lukket siden covid brøt ut. Ingen har fått reise inn før våren 2023. I forhold til naboen Usbekistan som åpner armene for millioner av turister hvert år, er Turkmenistan mer knipne og forteller med stolthet om stor økning: rundt 10 000 besøkende.

Og på et av bildene under kan man se at det er opprettet en vandresti og sykkelsti opp i ørkenen av presidenten som hadde fått med seg at det var sunt å trimme. Jeg tror ikke det blir mye brukt, husk at det er ekstreme temperaturer her. Glovarme somre opp mot 50 grader og bitende vintre. Kanskje vår og høst? Jeg så forresten kun en sykkel på to dager i hovedstaden og ingen som jogget eller gikk i treningsutstyr. Men det var 35 grader, så kanskje de kom om kvelden? Forresten forvandler hovedstaden seg til et fargerikt Las Vegas når mørket kommer. Byen bader i fargede lys og fra flyet da vi kom om natten så det fullstendig surrealistisk ut.

Vi har fløyet med det nasjonale selskapet Turkmenistan Airlines til landets nest største by Mary. I Turkmenistan er det fem regioner, som også vises på flagget:

1. Ahal - hovedstadsregionen
2. Balkan: vest i Turkmenistan og grenser til Kaspihavet.
3. Dasoguz: i den nordlige delen av Turkmenistan, nær grensen til Usbekistan.
4. Lebap: en østlig region som grenser til Afghanistan i sørøst.
5. Mary: ligger i sør og har industri og gass og er her pengene kommer fra. Det er en mye mer levende by enn stiliserte Asjgabat, men det bygges hvite moskeer med gullkupler og offisielle bygg av størrelse her også.

I Mary er vi fordi her ligger Merv en halvtimes tur utenfor. En gang en metropol med omkring 200 000 mennesker, nå et enormt ødeland der en brøkdel er gravet ut og restaurert. Her er det bil som er tingen om man vil få med seg mer enn glasuren på kaka. Vi går for glasuren, vi er tross alt turister og ingen arkeologer... Men historieinteresserte meg, gleder meg til dette. Må si jeg ble litt skuffet over det lille vi kunne se. Men som lokalguiden vår hele tiden påpekte: "bring your imagination" og det er et godt råd. Og en gang var det vann her - det måtte en hver sivilisasjon ha for å eksistere. Hovedelven i landet, som kalles deres Nilen, er Amu Darja som har sitt utsprung i Afghanistan. Trolig førte et jordskjelv til at den endret løpet sitt og da var det lite å bygge videre på. Men det er også blod med i bilde, det kommer senere.

Byene Alexandria, Antiokhia og Sultan-Kala samt mausoleet til sultan Sanjar og Beni Makhanmoskeen er interessante syn. Det samme er en buddhistisk stupa, et kloster og en festning fra middelalderen.

Merv var tross alt en del av Aleksander den Stores rike på 300-tallet og var på sitt ypperste rundt 800 år senere, på 1100-tallet. Selv så lite som er igjen, regnes Merv til den best bevarte oasebyen langs Silkeveien. Man må tenke på at i ørkenen bygget man ikke solide konstruksjoner, man må først og fremst beskytte seg mot elementene. Leirjord var det som gjaldt. Bymurene vi ser gjenspeiler ikke de store områdene som fortsatt ikke er oppdaget. Det man vet og ser er Kyz Kalaborgen som oversettes med jenteborgen. Her har man selvsagt en legende om ei prinsesse med en bekymret konge som ville beskytte henne etter at en spåmann hadde fortalt at hun kom til å dø ung. Det gjorde hun også da hennes far sendte en kurv med druer til henne. Og nederst der lå en slange som hugget til og tok livet av henne...Det tros også at denne borgen var der jentene ble holdt borte fra guttene og det går mange historier rundt hvordan man prøvde (forgjeves) å få kontakt seg i mellom.

Tilbake til storhetstiden da Merv ble styrt av sultaner fra seljukdynastiet. På grunn av beliggenheten langs Silkeveien der karavaner kom med silke og andre skatter fra Kina til romerrikets sentrum, vokste innbyggertallet og mange nasjonaliteter slo seg ned. Etter hvert hadde dyktige håndverkere funnet ut hvordan man selv lagde silke og tok over eksporten til Vesten fra Kina. Islam var trosretningen for de fleste, og mange lærde fikk bygget bibliotek og observatorier for astronomi.

I 1221 banket Djengis Khan på byportene med sine blodtørstige og brutale menn. Eller rettere sagt sønnen Tolui. Bakgrunnen for felttoget var en handel som hadde gått skikkelig skeis mellom faren og den tyrkiske sultanen som hersket over Khwarazm som den gang befattet deler av Afghanistan, Iran, Usbekistan og Turkmenistan som Merv. Litt forsøk på diplomati ble kvalt ved fødselen og hevnen var søt.Djengis slo ned på hele regionen og Merv var med. Nesten samtlige ble drept.

Det er helt uvirkelig å stå der som mongolenes helt en gang var - i hvert fall sønnen hans. Hele historien gir frysninger i 35 graders varme...

Jeg har ingen illusjoner om at dette landet har noe som helst demokrati eller ytringsfrihet. Slik jeg har forstått det fra "Sovjetistan": Ingen kan eller vil si noe negativt om regimet for det får konsekvenser. Alle har ører og alt kommer for en dag. Det er overvåkning og kontroll. Man skal smile litt, men ikke for mye. Man kan snakke med turister, men ikke om hvordan det er annet enn at alt er så bra og at presidenten vil det beste for alle og er elsket som få. Man tar ikke bilder uten å spørre først, og for all del - ikke ta bilder av offentlige bygg eller av flyplass eller grensestasjoner. De to siste er forståelige. De flotte jentene og damene med kjoler og langt hår - man klipper seg ikke, men fletter håret eller samler det oppi et et vakkert tørkle har jeg ingen bilder av. Skoleguttene har hvit nystrøket skjorte, svart slips, svart bukse og svarte sko og ser ut som de aldri leker. Forresten hørte jeg aldri noen heve stemmen, biler tute eller annet ståk som man ofte hører i en storby i Asjgabat. Jeg siterer Erika Fatland: "Dette er Absurdistan".

Hvorfor er det slik?

Jeg har ingen illusjoner om at det er slik jeg beskriver utenfor byene. Der lever og bor det folk som mest sannsynlig sliter forgjeves for å få endene til å møtes. Det hjelper litt at det er billig brød, salt og bensin til folket, men på landet og i mindre byer er ingen marmor og intet bladgull. Vår reise tok oss ikke inn på noen lokale veier og jeg kan bare tenke meg hvor totalt annerledes det må være for dem å komme inn til hovedstaden om de i det hele tatt gjør det noen gang. Derfor kan jeg bare fortelle hva jeg så og hva jeg opplevde. Med utrolig innsikt og kunnskap bragt til meg av reiseleder Rune Vik og lokalguide Elena. Jeg har virkelig sittet med store øyne og ører. Selvsagt hadde jeg lest meg opp en del i forkant og latt meg forbause av "Sovjetistan", men ingenting kunne forberede meg på dette.

At en person og kretsen rundt klarer å gjøre noe sånt samtidig som de suger alt av penger ut fra de enorme olje- og gassinntektene? Å bruke pengene på palasser og bygg av marmor og ikke la de komme innbyggerne jevnere til gode er verre enn verst. Allikevel gjør det godt å besøke slike steder, selv om noen vil hevde at man støtter et foraktelig regime. Jeg tenker at kunnskap er det som skal til - og landet få har hørt om, må frem i lyset. Turkmenerne selv er kapslet inn i dette og har ingen mulighet til å rope. Vi må bare be om at nye krefter, nye impulser fra lederen og nye tider vil få Turkmenistan kjent for sin historie, sine skatter og sine stolte mennesker. Det er det alle skal og bør ha sin rett til.