Betatt av Sicilia
Publisert: 12. november 2021
Betatt av Sicilia
En sammensatt, slitt sjarmør
Når vi i Carpe Diem i disse dager skulle lansere vår nye sommertur til Sicilia, var det på tide å tenke tilbake på da jeg selv var der og ble blåst av banen av denne bråkmakeren. Både av livet og den intense energien, arkitekturen, palassene, kirkene og av en mildt sagt broket historietime av ypperste klasse, noe jeg så veldig frem til. Gå seg vill i gamlebyen i Palermo var eh, interessant og en særegen opplevelse med oppdagelser av skjulte skatter. Selv trafikken og alle Vespaene som aldri stoppet for fotgjengere. Må innrømme at jeg i forkant dømte fra det jeg hadde lest om infernalsk trafikk og eksos, kokende temperament og du gjettet riktig: mafia. Hva skjer når man reiser et sted med forholdsvis moderate forventninger? Helomvending. Sicilia var sånn for meg. Så føltes det også som å være i tre ulike land: Fra Catania, via Siracusa og Noto til Palermo. Sicilia kan ikke settes i bås.
(Kilde for historiske detaljer som hukommelsen min hadde slettet: min egen Lonely Planet-bok om Sicilia)
Catania, Etna og Bellini-parken
Første møte med Middelhavet største øy kom etter to mellomlandinger og en laaang dag på reisefot. Men flybussen kjører eksemplarisk til hotellet jeg skal bo på uten at det er noen dramatikk og voldsom trafikk. God start!
Jeg rusler ut i byen, skal ikke være her lenge, så jeg må få med meg det jeg kan på en ettermiddag og en formiddag neste dag. Catania regnes som den unge byen, en levende by med plenty av tilbud til studenter og de som elsker liv. På den andre siden sies Palermo å være ha mer aristokratiske vibber. Sicilia går uansett ikke stille i dørene, såpass har jeg researchet meg til.
Jeg går på lykke og fromme, lar bare gatene og menneskene føre meg et sted. Wow - hvilken utsikt når jeg havner på Via Etnea og til slutt ved Giardino Bellini der Etna ligger og hviler ute i havet. Heldigvis. Denne damen, som kalles dronningen, er best når hun tar livet med ro. Det er ikke uvanlig med utbrudd fra krateret og vulkanens form endrer seg kontinuerlig hos Europas mest kjente vulkan.
Catania - en barokk marmorprins med lava-detaljer
Jeg værer historien og lar meg lett imponere av flotte byggverk. Det er Piazza Duomo, hovedplassen som får meg til å skjønne at også Catania er å regne med. Jeg har jo lest meg opp og tenkt at det er de andre byene jeg skal til etterpå som vil gå Catania en høy gang. Men jeg smiler og lar tankene fare mot andre breddegrader når Fontana dell`Ellefante, elefanten selv av lavastein, dukker opp. Det minner meg på at jeg nesten er i Afrika og langt sør. Elefanten Liotru smiler godt selv der han regnes som byens symbol. Med en obelisk ruvende over seg. Passende nok.
Større enn størst med eksteriør i marmor og pyntet til barokk fest, er det katedralen som er et imponerende vitnesbyrd. Den er oppkalt etter Sant`Agata som måtte tåle mange fæle prøvelser.
Det kjente fiskemarkedet her har pakket sammen nå om ettermiddagen, men ville sikkert vært et sirkus verdt å få med seg med fisk i alle størrelser og farger. Sicilia mener alvor med mat.
Teatro Massimo Bellini er operaen som oppkalt og æret etter byens store sønn og komponist: Vincenzo Bellini. Lekker både utenpå og innvendig. Det malte taket inne av Bellandi, viser scener fra Bellinis mest kjente operaer.
Pussig nok finnes det et stort og godt bevart romersk amfiteater her midt i byen i boligområdet ikke langt fra hovedtorget. Med en odeon der det sikkert har vært mye forskjellig underholdning. Jeg får med meg litt eldre historie og synes det er blir en ekstra dimensjon når det ligger "vanlige" bygninger rundt. Skikkelig blanding av stil og tid. Chiesa Sant`Agata ligger også her, kirken som står over de underjordiske fangehullene der Agata ble mishandlet og torturert.
Jo, Catania liker jeg så langt, selv om jeg bare pirker på overflaten.
Jeg skal straks busse til noe helt annet: Siracusa.
Siracusa med Piazza Duomo og de store severdighetene
Med buss tar det en drøy time å komme til en annen verden. Det føles i hvert fall sånn etter at jeg har forsøkt å orientere meg på øya Ortigia der det meste skjer. Gatene er mildt sagt forvirrende små og det tar litt tid før jeg kommer frem til åpenbaringen Piazza Duomo der hotellet mitt ligger "spot on". Location: ✔️
Siracusa var en gang antikkens største by, større enn både Athen og Korint. Vi må tilbake til cirka år 700 f.Kr. da korinterne begynte så smått å bygge her på Ortigia og senere oppover i byen. Litt utenfor dagens nyere bydel, ligger restene fra amfiteateret og mye mer. Turen hit blir neste dag.
Alle trekkes til Piazza Duomo. Det er heldigvis overskyet, ellers hadde jeg nok blitt blendet av denne gylne, digre, lyse plassen der maksimalismen råder for bygningene eller bedre sagt: palazzi, som omkranser den. Det er ikke mye igjen fra den originale greske akropolis i dag, men noen tykke, doriske søyler er bygget inn i katedralens struktur. Her er en storslått Duomo (katedral) bygget over et tempel for gudinnen Athene fra 400-tallet. Her er offentlige bygninger som er dekorerte og helt nydelige. Ikke glem Chiesa di Santa Lucia alla Badia som huser et mørkt mesterverk av selveste Caravaggio som ble malt på 1600-tallet.
Etterpå trekkes jeg mot vannet. Det er med på å gjøre Siracusa enda mer attraktiv. Ytterst på spissen med nydelig utsikt ligger Castello Maniace som en skjerpet juvel som passet på hva som måtte komme fra syd. I dag er det utsikten som lokker. Ikke langt unna renner Fontana Aretusa som var byens vannkilde fra gammelt av. I dag flokker både unge og eldre rundt her og artig nok vokser det papyrus her. Og det ligger selvsagt en spennende gresk myte bak - i dette tilfellet skulle det vært Artemis som forvandlet sin vakre tjenerinne Aretusa til en kilde. For å beskytte henne mot elveguden Alfeios som forfulgte henne siden han var så forelsket... Utfallet av denne forfølgelsen ble kilden.
Giudecca - det jødiske kvarteret med "miqwe"
Et av de aller vakreste og stemningsfulle gatene i Siracusa er det jødiske kvarteret. Det er estetikk og honningfarget sjarm overalt. Her kan man rusle i lang tid uten å gjøre så mye annet enn å lure på hvor man kommer om man går inn der, eller der? Man går seg totalt bort i denne labyrinten, men det er ikke så stort og det finnes alltid en utvei.
Her i Giudecca skulle jeg besøke "miqwe", som er en liten hemmelighet ikke alle vet om. I kjelleren på Hotel Alle Giudecca møtte jeg opp sammen med en håndfull andre for en omvisning. Badene ble gjenoppdaget da dette skulle bli hotell på 1980-tallet, og er jødiske, rituelle bad. Her må vannet komme fra en kilde og denne viste seg å være fra Aretusa. Dypt nede i mørket og med dårlig luft, balanser vi på kanten mellom de ulike kulpene for ikke å falle i. Siden det er inndelt i flere "rom", er det tydelig at Siracusas jødiske befolkning var stor. På slutten av 1400-tallet ble jødene forfulgt, jaget vekk og forsøkt konvertert til katolisismen under den spanske inkvisisjonen under kong Ferdinand og dronning Isabella.
Parco Archeologico della Neapolis
Utenfor trygge, vakre Ortigia venter en helt vanlig, trafikkert Siracusa med bredere gater. Jeg tar beina fatt og skal ut å se på ruiner. Jeg liker jo sånt og gleder meg til å gå ute i åpne landskap. Da jeg kommer dit og skal kjøpe billett synker forventningene litt da det er fullt av turbusser og jeg nesten blir løpt ned av 50 franskmenn med navneskilt på brystet som følger guiden sin med karakteristisk og obligatorisk flagg i været. Men jeg puster dypt og rusler av gårde på egen hånd.
I korte trekk er hovedattraksjonen det hvite Teatro Greco fra 400-tallet. Med plass til 16 000 personer er det digert! Jeg fortsetter til Latomia del Paradiso som er en slags hage under en utskåret diger klippe av kalkstein. Her er både ganger, katakomber og fengsel. Det var i hvert fall her de ble holdt fanget de 7000 overlevende fra krigen mellom Siracusa og Athen. Hagen er myntet på at det er plantet mange sitrustrær og flotte magnoliatrær her.
Så skal jeg se på Orecchio di Dionisio - Dionysius øre. Det er en grotte som ser ut som - ja et øre. Det var Caravaggio som kalte grotten dette myntet på den perfekte akustikken her inne. Navnet stammer fra tyrannen Dionysius som skal ha lyttet på fangene sine. På veien tilbake dukket Anfiteatro Romano opp, mye mindre men når det sies at det ble brukt til gladiatorkamper og hesteløp så er det ikke så lite allikevel. Mye er ødelagt her, spanjolene behandlet det som et steinbrudd for å bygge bymurene rundt Ortigia.
Noto - filmstjernen i regionen
En liten busstur unna Siracusa tar meg til Noto. Det er ikke lett å rangere hvilken by som er vakrest av Siracusa og Noto - men Noto er smellvakker. En barokk beauty drevet frem av den utsøkte hovedgaten Corso Vittorio Emanuele. Palasser og kirker kommer som perler på en snor. En lokal arkitekt, Gagliardi, står for mye av det på 1700-tallet. Noto ble bygget opp igjen etter et massivt jordskjelv i 1693.
Cattedrale di San Nicolo er mesterverket nummer en og jeg gir ekstrapoeng for trappene som fører opp. Kuppelen falt ned etter en storm på slutten av 90-tallet, men ble omhyggelig bygget opp og restaurert tilbake til fordums prakt. Så er det egentlig bare å følge på for å se mer. For en iskremelsker er Italia et Mekka. Det sies at Noto har verdens beste beste iskremer og granita. Den var definitivt god, men verdens beste var kanskje å ta i? En av verdens største bloggere, som nå driver et fashion-forretningsimperium, Chiara Ferragni, giftet seg her i Noto i 2018. Med stor eleganse og gjennomført stil. Så at Noto er en hot spot, også når det gjelder romantikk, er bombesikkert!
Palermo! Palass! Fontener!
Jeg forlater Siracusa og setter meg på bussen som skal ta meg til hovedstaden Palermo. Det tar omtrent fem timer og når jeg går av bussen, blir jeg årvåken og skjønner at her er det litt andre forhold. Det er brennhett, selv i september. Det er mange mennesker overalt og jeg prøver å orientere meg for å finne hovedgata som jeg skal følge for å finne hotellet mitt som ligger fasjonabelt til ved Italias største og ganske så storslåtte operahus - Massimo.
Det er ikke ofte jeg gleder meg til å komme til et veikryss, men Quattro Conti, inngangsporten til gamlebyen og litt av et veiskille, er ganske så spesielt. I typisk Palermo-ånd, skulle det vise seg, plutselig dukker det opp noe flott ut av intet. Midt i krysset ligger Fontana Pretoria som er et oppkomme i flere nivåer av nymfer, guder og tritoner. Med vovet nakenhet, noe innbyggerne ikke var begeistret for i sin tid.
Oppover en av hovedgatene, Via Maqueda, finner jeg hotellet og sjekker raskt inn for å så skynde meg ut igjen. Jeg skal se SÅ mye fint og gleder meg stort.
Jeg begynner med Palazzo dei Normanni og så til Cappella Palatina. Dette er normannernes domene og storstue. På 1000 og 1100-tallet kom denne gjengen fra Normandie. Det viste seg at de hadde touchen for både mosaikk, ornamenter, marmor og kontruerte et helt utrolig tak laget av tre (muqarna, hentet fra arabisk design og byggestil). Igjen viser alt dette blandingen som Palermo innehar og hever seg sånn på. Du finner alt fra den ypperste kunst fra mange stilarter til kaos og leven.
Et syn i bybildet er også kirken La Martorana med sine rosa kupler. Med en broket historie av tilhørighet, fra tenkt moske til 1400-tallets nonner fra benediktinerordenen, ble det til sist de gresk-ortodokse som fikk den tilbake i 1935 fra Mussolini. Nydelig innvendig også. Også Piazza Bellini med Teatro Bellini er et sånt sted man bare må stoppe opp å trekke pusten.
Mer Palermo, nå i litt mindre polerte nabolag
Byen er delt inn i flere ulike kvarter og i dag skal jeg konsentrere meg om det litt shabby, men akk så spennende Vucciria. En gang et sørgelig kapittel og et symbol på fattigdom, nå et blomstrende nabolag med mange innslag av gamle kirker og små, unike museer og gallerier.
Det er her man må passe seg for Vespaene som tyter fram fra overalt der man tenker at her kan man ikke kjøre. Det er her jeg blir stående fjetret for å se på detaljer på dører og fasader. Det er så rått og ekte alt sammen. Jeg går inn i Oratorio di Santa Cita. Kapellet fra 1600-tallet som viser verk av Giacomo Serpotta som regnes som rokokko-mesteren. Stukkatur. Mange av hans skulpturer og pynt pryder kirkene på øya. Engler, sverd, slanger og slag kan formes.
Jeg går også inn i Oratorio di San Domenico og Chiesa di San Domenico. Her er er Anthony Van Dycks utsøkte altertavle og mer av mester Serpotta. Dette er steder med lite folk og det er deilig å bare rusle rundt i noe som er vakkert, unikt og ikke så digert som palassene jeg besøkte i går. I disse gatene bruker jeg mange timer - frem og tilbake inn til venstre og høyre. En favoritt!
Etterpå beveger jeg meg til en annen bydel, også litt belastet i forhold til fattigdom. La Kalsa. Men de siste årene skjer det ting her. Store beløp er satt inn for å restaurere mange av de flotte "palazzos". Her ligger også flere museer i toppklasse, men jeg vil se Palazzo Mirto, et av de få som er åpne for publikum. Med sine 21 omhyggelig dekorerte rom, er det mye lekkert å se samtidig som jeg dukker ned den noble historien til en av Sicilias adelsfamilier.
Det blir mitt siste glimt av Palermo - dagen etter ventet Sardinia og strandliv. Men Sicilia - du kapret en plass i hjertet mitt 🧡