Nes Gard - perlen ved Lusterfjorden

Vi fløy Widerøe til Sogndal og for en av oss var det første gang på Gardermoen siden november 2019! Og vi kaller oss reiselivsfolk... Med leiebil som ble hentet på flyplassen, tok den kjøreglade Ingrid plass bak rattet. En plass hun fikk hele helgen siden hun elsker å kjøre. Perfekt for oss andre som ikke kjører så mye på smale veier der det ikke alltid går to biler i bredden. Wenche S skulle komme med kveldsflyet, noen måtte jo passe kontoret når alle bare drar.

Med tidlig ankomst bestemte vi oss for å kjøre innom Sogndal og der var vi en av de første inn på kjøpesenteret som åpnet kl 10. Noen hadde glemt å ta med seg klær til middagene. Vi røper ikke hvem. Etter litt shopping fra den av oss som ikke hadde kjøpt klær på tre år (det var ikke Monica eller Ingun), kjørte vi inn på Marifjøra som en gang var Norges korteste riksvei med sine 245 meter. Nå er den fylkesvei, og inni her stoppet vi ved verdens koseligste kafe. Det var sol, vi spiste varm kanelbolle og ladet opp til vi kom til Nes.

I solskinn ønsket Nes Gard oss velkommen og Christine, den utrolig trivelige vertinnen, møtte oss. Vi fikk en liten omvisning i stuene der det spises nydelig frokost og middag. Her er alt såååå gjennomført. Det er tapeter, blondegardiner, bilder på veggene, nydelige, gamle møbler og lamper. Rett og slett skikkelig hjemmekoselig, et sted du har lyst til å synke ned i en blå sofa og bare filosofere mens du ser utover den knallblå/grønne Lusterfjorden og oppover til den buldrende Feigumfossen som fosser nedover fjellsiden på andre siden av fjorden.

Vi innlosjerte oss på rommet "Innmari" der de to I`ene Ingrid og Ingun skulle dele rom. Her skiftet vi til turantrekk for nå skulle vi bestige Molden. Resten av helgen var det spådd en del regn, så av gårde dro vi. Vi rakk å komme nesten til topps da himmelens sluser åpnet seg og vi bestemte oss for å gå ned igjen. Sakte, for det ble glatt å gå. Fint bilde av utsikten ble tatt før det bøttet ned.

Tilbake igjen ble det litt jobb og litt avslapping før Wenche S kom til gards og vi møttes til middag. Den kvelden tøyde vi reglene, for vanligvis ringes middagen inn nøyaktig kl 19. Men siden fintfolk kommer sent, fikk vi lov til å spise kl. 20. Treretters middag var som forventet helt nydelig og etter det tok vi turen ut og ned til det som en gang var grisefjøset. Som nå er Nes Bar. Igjen, så gjennomført og stilsikkert i tråd med det opprinnelige. Her slo vi av en prat med 8. generasjon Anders som nå har tatt over gårdsdriften. Og innført både bar og speil. Du har kanskje hørt om Fjordspeilet som ble oppført i 2021?

Nes er både tradisjonell og ser mot fremtiden. Det kan vi like!

Etter en sunn og fyldig frokost med verdens beste hjemmelagde syltetøy, var planen å kjøre rundt fjorden. Det var spådd øsregn hele dagen, men plutselig så det ikke så mørkt ut. Da endrer man planer og når Wenche har noe å si: ut på tur.

Først tok vi turen til håndverksbakeriet Lustrabui for niste og nydelig juice tappet på flasker fra bugnende frukttrær og busker i nærområdet. Like rundt hjørnet ligger en gammel steinkirke fra 1200-tallet: Dale Kirke. Så noe vi hadde snakket om lenge: Kjøre oppover svingete veier med hele 13 krappe hårnålsvinger for å se på det tidligere sanatoriet: Harastølen. Da snakker vi en lang kjøretur mot det som ser ut som ingenting. Plutselig står den massive bygningen der. Omhyllet av overtro, skrømt og det som verre er. En tåkete gråværsdag som denne ga oss vann på mølla og plutselig ble vi litt redde... Det er store ting på gang på Harastølen. Folk med ideer og visjoner skal gjøre det om til et hotell. Det blir en stor og kostbar jobb, den som lever vil se om det blir realisert. Wenche S og Ingrid traff tilfeldigvis eierne som fortalte om planene. De lovet at de skal holde godt på å fronte bygget og stedets historie på det nye hotellet, så det er spennende ting på gang. Kanskje det blir Carpe Diem-tur dit om noen år?

Videre bråbestemte vi oss: Vi går turen oppover og ser om vi rekker gå helt innover i Mørkrisdalen. Med en av medlemmene delvis skadet og en sånn passe i kondisjon post corona med glatte fjellstøvler, var det uansett stor optimisme å spore hos fjellgeitene Wenche og Ingrid. Alle gledet seg til tur og vi satte av gårde. Omgivelsene var upåklagelige, det blågrønne/turkise vannet fosset ned ved siden av oss, bjellesauene sørget for musikk og hyggelig følge på andre siden og det gikk som det gikk når regnet begynte igjen: To av teamet følte at det ikke var noen skam å snu, mens fjellgeitene spratt videre i høyt tempo (hva er de laget av de to...) Når de etter hvert gjennomvåte av regn og litt svette kom ned igjen kunne de gledesstrålende meddele at de hadde sett en røyskatt! Som når vi konsultere orakelet Google viste seg å være en mink. Ingrid landet ikke før dagen etter, det var nesten så hun hoppet etter den når den la på svøm. Fjellstøvlene var ikke tørre til neste dag for å si det sånn...Dyret ble i hvert fall en snakkis og vi legger ut bildet selv om vi vet det er elendig kvalitet...

Videre kjørte vi og det var mye å se og oppleve: Lerum fikk et kjapt besøk og et par av oss benyttet sjansen til å smake på bær langs veien opp til den gamle butikken. Urnes Stavkirke fikk vi med oss, men det var for stramt skjema til at vi gikk inn og fikk omvisning denne dagen. Et riktig så staselig bygg utenfra i vakre omgivelser er heller ikke å kimse av!

Vi måtte rekke den lille ferja som tøffet over til Solvorn. For var det noe vi hadde gledet oss til, var det denne koselige sjarmøren med hvite sørlandshus, små forhold og det helt nydelige, historiske Walaker Hotel med sine hvite, stivede duker og lekre kunstsamling. Der vi kom "rett fra gata" i disse covid-tider, ble det ikke et lite glass eller bespisning denne gang. Vi kommer tilbake!

I stedet ble det en forfriskning på "Nesten Heime", før vi ruslet rundt og fornemmet stemningen og gikk på et bursdagsfølge i finstasen. Det begynte å nærme seg middagstid på Nes Gard, det vil si på tide å kjøre tilbake. Denne kvelden var det presis kl 19 da vi gikk til bords og koste oss med deilig treretters middag. Vi avsluttet kvelden i Nes Bar, for når man er på Nes, gjør man på dette viset.

Frokosten var like god i dag, men etter å ha pakket og sjekket ut, skulle vi ha denne siste dagen full av program. Vi skulle tross alt ikke fly hjem før på kvelden.

Ingrid satte seg bak rattet og nå var det noen av de flotte isbreene vi skulle se nærmere på. Turen inn i Bergsetdalen har vi på våre aktive turer hit, men vi ønsket også å besøke Nigardsbreen for å se om vi skulle ha med denne på neste års turer. Sånt må jo sjekkes ut. Nå er vi ved Jostedalen, Jostedalsbreen og Jostedalsrypas domene.

Gjennom historisk morenelandskap og høye fjell, tok vi først en liten båt over for å spare tid. Etter et par kilometers gange på stein, åpenbarte breen seg i all sin blå prakt. Vi kunne se en gjeng som vandret på breen, så du skal ikke se bort fra at du også kan det på tur i 2022. I trygge omgivelser med guide, såklart. Samme vei tilbake og båten over til parkeringen.

Breheimsenteret er der du lærer alt om breer der museet ligger ved Breheimen Nasjonalpark. Vi spiste vaffel og noen av de beste sandwichene vi har spist - speltbrød med varmrøkt laks eller spekeskinke. Mmmm.

Vi skulle rekke en bre til vi - Bergsetbreen. Omgivelsene her er mer grønne og det er ikke så mye stein på underlaget som til Nigardsbreen. En riktig så fin tur med utsikt mot fosser og fjellandskap.

10 minutter før vi var tilbake ved parkeringen kom regnet, men det var helt greit. Nå skulle vi kjøre tilbake til Sogndal før vi dro mot flyplassen og skulle hjem.

Var det kun en helg?! Alle følte at vi hadde vært der mye lengre etter alt vi opplevde. Og alle var enige om at det hadde vært en knakende fin tur.

Hit må du reise en gang:)