Stan fem - Kasakhstan

Når vi kommer over grensen fra Usbekistan ser vi tydelig at menneskene ser litt annerledes ut enn i de andre landene vi har vært. Her har de mer mongolske trekk. Det er også her mange klaner etter at man var nomader og bodde i sine yurter. Selv om dette landet for oss er kjent som hjemlandet til «Borat», er dette bare tøys. Karakteren Borat, altså. Han valgte nettopp å tulle med dette landet siden han mente at ingen kjente til det. Det vil de gjøre noe med de som bor her og det klarer de med glans. De har mye areal og naturen briljerer.

Kasakhstan er kjent for sine saftige epler og sine vakre, ville tulipaner. Nederland, sier du? Det var fra Sentral-Asia disse nydelige blomstene ble hentet via Tyrkia og brakt til Europa. Eplene sies å stamme fra fjellområdene i Kasakhstan og ble brakt via Silkeveien over til Europa. Et rikt dyreliv er det også med mange ville dyr som hjort, bjørn og ulv. Snøleoparden bor også her, det er det bevis for. For oss nordmenn må vi også ha med skiløperen Vladimir Smirnoff, landets store stolthet på vinteridrett. Sport kommer vi tilbake til i flere omganger.

Litt historie på godt og vondt:

Vi stopper og går sammen med den engasjerte og frittalende lokalguiden Rustan ut på Uavhengighetsplassen i storbyen og den historiske Sjymkent med sine omkring 1 million innbyggere. Sjymkent var også et viktig punkt langs Silkeveien. Det er befriende med en som sier det slik det er i landet og forteller fra eget perspektiv. For det er mer frihet til å si hva man vil i dette landet i forhold til nabolandene, vel og merke. Det var vært tilfeller med voldsom maktdemonstrasjon fra myndighetene mot folket her også i nyere tid. Korrupsjon har en lang historie også her, som i de andre landene vi har vært.

Frem til 1991 var det Lenin som ga navnet til plassen vi er på, men nå er det frihet og selvbestemmelse som gjelder. Rustan forteller at han har fire sønner, han er selv i slutten av 30-årene og har opplevd vanskelige tider. Han ønsker å lære dagens unge at det å ha frihet ikke er noen selvfølge. Det ser vi når vi går gjennom – det er mange minnesmerker og steder til ettertanke.

Dette landet har også en brutal historie etter Stalins grusomheter. Grunnet hans avgjørelser om å endre jordbruket, tvinge folket som var nomader til en annen livsstil et helt annet sted i landet og en helt feilslått matpolitikk døde nesten 2,5 millioner av sult på 1930-tallet.

En annen helt forferdelig hendelse i landet, er atomkappløpet mellom det gamle Sovjet og USA. Det var i Kasakhstan at det ble foretatt flere hundre prøvesprengninger uten å informere befolkningen om at dette var livsfarlig. Over store områder er det triste historier om sykdom, tidlig død og fødsel av deformerte barn. Et grusomt kapittel for landet. Men nå er det håp om en lysere fremtid for den unge befolkningen – olje og gass og annen industri som f. eks gull og uran gir enorme inntekter. Bare det ikke havner i noen få lommer. Dagens president fra 2019, Kassym-Jomart Tokayev, viser i hvert fall takter om å redusere korrupsjon og få landet på fote.

Vi fortsetter i bussen mot den landsbyen der Rustan ble født og vokste opp. Her i hans eget hjem, inviterer han oss med inn til overdådig lunsj laget av hans familie og landsbyens hjelpere. Blant annet bestemødrene som stiller i tradisjonelle drakter og viser frem gamle måter å spinne på mens de nynner på en melodi. I bakhagen driver kona og baker brød, pakket inn i hestemøkk for å bli varmt nok (som ved). Ut kommer det nydeligste brød jeg tror noen har smakt, vi river oss hver sin bit og gir oss ende over.

Rustan og familien har egen grønnsakshage, frukttrær, ei ku og en kalv og er rimelig selvforsynte med maten. De har et stort hus i målestokken her med et digert, moderne kjøkken. Jeg tror de hadde laget mat til hele landsbyen og ikke bare oss. Maten var helt nydelig og det var selvsagt masse kjøtt. For meg som er vegetarianer og elsker hester blir det litt voldsomt med hestepølse, men Rustan forklarte meg at i dette landet er kjøtt tingen. Ser de et dyr, tenker de mat med en gang! Dette besøket var definitivt et av høydepunktene på turen.

Om vi går tilbake til hest og det å være voldsom er ikke veien lang til en av nasjonalsportene som gjerne bedrives hver helg. Kasakhene er født på hesteryggen og de lærer ikke å ri, de bare settes opp på hesten som små barn og rir i vei. Sporten er en slags polo der det er 11 på hvert lag og alle er til hest. Det alle er på jakt etter, og skal score mål med, er ikke en type ball, men et geitehode. Det mest groteske for meg, er at denne geita får hodet kuttet av før kampen så det er ikke bare en liten mengde blod involvert i selve kampen. Vi så ikke dette selv, men fikk det ganske så levende forklart. Tenker at dette var helt greit å gå glipp av og ikke ha bilder fra denne sporten.

Videre på vår vei stopper vi ved et stemningsfullt og riktig så vakkert mausoleum til ære for Aisha Bibi. Hun skulle vært niesen til en av de kjente sufiene i landsbyen. Hennes utkårende var en ung mann som elsket henne mer enn noe annet og visste ikke hva godt han skulle gjøre for henne. Endelig skulle de gifte seg og bryllupsdagen opprant. Hun skulle bare ned til elven for å bade å gjøre seg ren for ekteskapet. Da hun skulle kle på seg brudekjolen der nede ved elvebredden, for så å ta på seg sløret, hadde en giftig slange krøpet inn i det og hun ble bitt – og døde.

Den arme mannen ville ære Aisha Bibi i sin utømmelige sorg og bestemte seg for å bygge dette mausoleet. Det er helt utsøkt arbeide i stein utvendig. Den dag i dag valfarter utallige lokale hit for å ta på veggen mens de går rundt og ber en stille bønn. Det er for lykke, for hell, for bryllup, for kjærlighet eller for å løse problemer i ekteskap eller forhold.

Vi er på vei til Taraz, en av de eldste byene i Sentral-Asia. Over 2000 år gammel er den. En gang på 700-tallet hendte det seg slik at den var stedet der slaget mellom det kinesiske dynastiet Tang og det arabiske kalifatet Abbasid. Kineserne kom ikke lengre og måtte trekke seg tilbake. Vi er ikke så lenge her, men jeg rekker å gå meg en tur i den nærliggende parken å se noen offentlige bygg før vi skal videre.

Neste stopp i dette landet er noe litt mystisk og noe som ble oppdaget bare for noen år siden – i 2010. Akyrtas. Noen mil utenfor Taraz ligger Kasakhstans Stongehenge, dog ikke spesielt stort eller gravet ut. Arkeologer er ikke helt enige hva dette en gang var og når det kan dateres. Det som er litt merkelig er at det ikke beviselig fantes noen vannkilde her og det gjør det usikkert om det var en bosetting, et tempel, et palass eller et sted hvor man tilbad naturgudene. Det er funnet potteskår som tilsier at man hentet vann i fjellene, for Tien Shan-fjellene er ikke langt unna. Det er riktig store steinblokker som har blitt brukt, noe som skiller seg fra andre funn i områdene.

Frister det forresten med litt fermentert hoppemelk eller kamelmelk? Det er både en tradisjon og delikatesse på disse kanter og det lages fortsatt på gamlemåten. Det skal være leskende i varmen og varmende i kulda. Med litt prosenter i bakhånd varmer det godt etter slitsomme dager. Må innrømme at jeg ikke smakte selv, men luktet. Dommen fra de som smakte hoppemelken var at det smakte litt som geitemelk og at det slettes ikke var verst.

Siste besøk i dette landet vår aller siste dag, ble den pulserende, dynamiske, multikulturelle Almaty – tidligere hovedstad. Det skulle vise seg å bli en aldri så liten strek i regningen, som det ofte kan bli på en slik rundtur i disse landene. Vi støtte på en skikkelig road block midt mellom grensen og byen der trafikken stod bom stille i 2 timer. Også værgudene viste et surt fjes denne dagen, det regnet, var 14 grader og tåka kom sigende i takt med at vi endelig kom oss inn i byen – flere timer forsinket. Vi skulle reise hjem igjen midt på natten og derfor måtte vi tilpasse og stryke litt.

Byen er full av parker, kafeer, studenter og kulturtilbud som teater, ballett og konserter. Vi ser de gjør i stand til festivaler og feiringer – det er de gode på. Almaty sammenlignes med San Fransisco på grunn av at byen ligger på ulike høyder – det er mellom 600 og 1100 moh.

Men vi kjørte opp mot fjellene, gjennom rikmannsstrøk, til hele 1691 moh til noe vi nordmenn er godt kjent med: Medeo skøytestadion i Alma Ata, som byen het den gangen. Et stadion som denne tiden er omringet av nydelige høstfarger. Her har mange gått fort på lengdeløpsskøyter i sin tid, før sporten ble tatt under tak. Det viser seg at man ikke kommer inn på stadion lengre (er det ikke typisk), men når man går opp bakken får vi et glimt inn og ser tribunene og kan tenke tilbake til både Sten Stensen og Kay Stenshjemmet gikk superfort på isen. Så det var ikke bare russerne som satt rekorder der, jeg tror nesten dette raske fotostoppet i frisk bris og regn var rekord for oss også.

På vei nedover igjen skal vi så opp igjen. Vi skal ta kabelbanen opp på toppen av Almaty å skue utover en nydelig by. Det var gøy å duve oppover til toppen, men utsikten var det verre med… Jeg får rett og slett ta meg en tur tilbake og la Yr styre når jeg reiser. Men jeg har sett bilder av Almaty i bedre vær og er sikker på at den kan gi mange fine opplevelser en annen gang! Da håper jeg de får en ny flyplass, for i nattens mulm og mørke var det jammen meg kø og kaos der inne. Byen har rett og slett vokst fra flyplassen sin. Den er nok så attraktiv at så mange vil bo her – og det er en tillitserklæring!