Helt gresk og helt vidunderlig

Som en hobbyhistoriker som vet litt om mye og på ingen måte mye om alt, lærte jeg først om minoerne på Kreta som kunne by på moderne palass med innlagt vann = Knossos som det største. Og en stor gårdsplass der modige menn måtte ta tyrene ved hornene og temme den mytiske minotauren. Nå snakker vi omtrent år 2600 til 1600 f.Kr. På samme tid som egypterne bygde sine pyramider som faraos gravkammer.

Hellas er jo i særstilling i Europa. For her ble demokratiet ble født - omtrent år 400 f.Kr. I nettopp Athen. Det er en grunn til at vi sier "de gamle grekerne", for på historie er det ikke mange som kan matche disse. Det første OL og vi holder fortsatt på. Homer som forfattet Iliaden og Odysseen og antas levde på 800-tallet f.Kr - og historiefortellingens far, Herodot, som også virket på 400-tallet f.Kr. Filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles må også nevnes. Det var i Hellas det skjedde - og alle misunte dem og prøvde invadere til stadighet. Krigene - utallige!

Jeg lander i Athen og tar metro-toget til byen, omtrent 45 minutter. Mitt stopp er midt i det berømte smørøyet: Monastiraki. Hotellet ligger bare noen få skritt fra metroen og jeg har valgt Attalos som vi ofte bruker på gruppene våre også. Det er superhyggelig betjening, god frokost, har en fantastisk utsikt fra takterrassen og kan definitivt krysse av for beliggenheten.

Jeg har altså aldri være i Athen før og rusler ut i den varme solen sammen med mange andre. Turistene svermer hit, og det er jo ikke rart. Jeg krysser Monastiraki torg og snubler over Hadrians bibliotek, så den romerske agora og ser jeg opp, så ligger jo Akropolis like over meg. Det sparer jeg til neste dag.

Jeg beveger meg så oppover shoppinggata Ermou, der deler også er gågate. Tro du meg, det er befriende deilig, for trafikk er det i Athen og ganske så intenst. Ikke tro at de stopper om du ser et gangfelt og prøver deg. De kjører fort, bilparken er av ymse kvalitet, mopeder/motorsykler er verst i klassen. Det gestikuleres og sukkes, ropes litt og tutes.En del av bylivet, men vær på vakt. Det gjelder også andre steder.

Et annet sentrum av byen er Syntagmaplassen dit Ermou fører meg. Oppover der ser jeg de fjonge vaktene som har sin rutine utenfor parlamentet og jeg rusler gjennom den helt nydelige og blomstrende parken i tilknytning som leder frem til Zappeion. I gresk målestokk er den ny, fra 1800-tallet, men den passer jo helt perfekt inn med sin arkitektur. Det er i det hele tatt alltid noe spennende som dukker opp og ligger så passende sammen med den mer moderne byen.

Den gamle agoraen er også spennende, det samme med Hadrians Bue og Zevs-tempelet. Disse får jeg bare kort med meg denne gang, men du så imponerende alt sammen er! 1,5 dag i Athen virker som mye mer!

Tips: ikke gjør som meg å bare forhåndkjøp billett online til Akropolis og museet til 40 euro (med audioguide jeg ikke brukte), men kjøp deg billetter i forkant til 30 euro som inkluderer inngang på ovennevnte severdigheter inkl. Akropolis. (men ikke museet) og den gamle agoraen - samt Zevs-tempelet som ligger ved Hadrians Bue.

Jeg har altså gledet meg sååå mye til dette. Det åpner kl 8 og for å kanskje slippe unna den verste menneskemengden, MÅ du være der tidlig. Jeg bommet litt på veien oppover, og var der kvart over. Kjøp billetten din online, så slippe du å stå i kø for å kjøpe billett. Men du må stå i kø for å komme inn, og akkurat da det var en foran meg, så kollapset inngangsystemet. Ingen porter åpnet seg og det ble stor ståhei en 10-minutters tid og køen vokste kjempelang bak oss. Heldigvis ble det snarlig løst, og vi kunne rusle inn. Ikke så galt med folk (men da jeg gikk, etter en 45 minutters tid, besvimte jeg nesten av køene og priste meg lykkelig at jeg var tidlig på`n).

Så ser jeg til høyre og der er Dionysos` teater. Det aller eldste teater man kjenner til. Det er altså så stort! Zevs sønn var guden for litt av hvert: vin, teater og tragedie - samt det dekadente festlivet med overflod og fråtsing. Men for et teater - også for en som har sett sin del av både greske og romerske amfiteatre i verden.

Inngangen, Propileia, er intet mindre enn praktfull.

Så Parthenon der alle svermer rundt. Jo, arkitektene Iktinos og Kallikrates samt billedhuggeren Fedeias fikk til noe verden aldri glemmer. Selveste Parthenon var og er unikt. Perikles var statsmannen som holdt i trådene på 400-tallet f.Kr. for å få bygget dette underverket som skulle bli det flotteste, største og mest utsmykkede verden hadde sett. Og seieren over perserne før dette på slagmarken, krevde noe helt spesielt. Krigsgudinnen Athene skulle få sitt eget tempel og det skulle være laget av marmor! Kun det beste var godt nok. Kalkstein nyttet ikke for dette formålet. Marmorblokkene fant de noen kilometer utenfor byen og det gikk med titusen talls tonn. Tar meg også i å tenke alle dekorasjoner og alle statuer som har stått inne og utenfor templene. Jeg kan nesten ikke tenke meg at det har gått an å få alt hit opp!

Du store verden som jeg ønsker at jeg kunne sett dette slik det var. Antikkens desiderte vidunder... Men det er mer å skrive hjem om: Erectheion, tegnet av Mnesikles. Med de flotte karyatidene, kvinnefigurene, som holder det oppe som søyler.

For meg er det ikke bare å se de store byggverkene, det er også deler av søyler og utsmykkinger som ligger langs bakken og på sidene. (Der nå våre venner turistene sitter og hviler seg mens de tar bilder av seg selv eller hverandre, konstant og høylytt). Og når jeg nesten ikke ser noe for alle menneskene, så rusler jeg mot utgangen. Men man må ikke overse tempelet for Athene Nike, det er ikke så stort, men utsøkt det også.

Akropolishøyden og alle monumentene ga meg en varm, men uforglemmelig kickstart på dagen.

Når jeg rusler mot Akropolis Museum, glemmer jeg ikke å få med meg Odeon Herodes Atticus som er et romersk teater bygget på 100-tallet. Det er også en meget imponerende bygning, stor utenfra og med et imponerende amfiteater mot Akropolis. Den benyttes til konserter, spesielt om sommeren, og det må være helt magisk!

Så til museet med stor M som åpnet i 2009. Det er et av verdens fremste og ligger midt i det hele, nedenfor Akropolis. Det ble konstruert med omhu for ikke å ødelegge noe under - og i dag kan man besøke disse utgravningene også utenfor. Det var hus, det var systemer som latriner og det var der folk levde og bodde under gudenes templer.

Et slikt museum kan ikke gjenfortelles, det må oppleves. Med over 4000 gjenstander. Det er her alle originalene fra Parthenon og de andre monumentene er utstilt og har blitt nøye restaurert. Det er her vi ser hvordan toppen av tempelet så ut - med alle de viktigste gudene og gudinnene representert. Det er stort, luftig og alle gjenstandene har god plass. Det er befriende å gå rundt her, men uansett fikk jeg ikke med meg alt... Jeg liker å rusle rundt på egen hånd, men akkurat der skulle jeg gjerne hatt med en guide som fikk meg på rett spor og viste meg de viktigste gjenstandene. Uansett - stor opplevelse!

Byen er en boltreplass for alle som elsker god mat, sosiale samlinger eller bare sette seg med en kaffe å se på folk. Plaka er den gamle bydelen som har bøttevis av sjarm, spisesteder som nesten dekker hver centimeter og samtidig så mange turister at man blir litt svimmel. Men hit kommer man, før eller siden, på turen til Athen.

Bare litt lengre bort finnes et lite stykke Kykladene og hvitkalkede hus med frodige blomster, vindusskodder og smale trapper. Anafiotika. Dette er et boligområde, men det er fullt lov å rusle andektig og rolig rundt å knipse bilder. For uansett hva som sies om De greske øyene, og populære Kykladene, er det jo nettopp det jeg sa innledningsvis: posbtkortvakkert. Det kimser vi aldri av og det er rolig og utrolig vakkert her inne.

Tenk at så stor del av Hellas sin og Athens spennende fortid hyllet de greske guder og gudinner. Det gøyeste jeg visste da jeg var reiseleder, var å fortelle noen av mytene til som kunne relatere til det vi så. For å sprite opp litt - og i mytologien er det saftige greier å hente opp. På Knossos handlet det mye om minotauren, den modige Theseus og Ariadnes nøste, det var om Ikaros som fløy så høyt så høyt og det var om Persefone og Hades som bestemte over dødsriket. Og selvsagt om Zevs og hans utallige barn med mange ulike og hvordan de kom til verden. Athene og Afrodite i særdeleshet. Jeg tror jammen jeg skal nøste litt tilbake å oppfriske dette litt:) Men snart venter meg en helt annen spennende historie:

Neste morgen venter metro til Larissa togstasjon og direktetog til Kalambaka som ligger i Thessaly. Etter 4,5 timer forlates storby og havn i sør til fjellene sånn omtrent midt i landet. Togturen var meget behagelig og jeg kjøpte billetten på Hellenic Train sine nettsider i god tid. Jeg valgte klasse B (2. klasse) som var helt topp med gode seter som ble forhåndsvalgt. Tommel opp for dette toget! Det er smekkfullt på perrongen, det er flere som er på dagstur fra Athen. Jeg skal være der hele tre netter og har to hele dager til rådighet. For meg blir det galskap å bare være her noen timer på busstur for så å returneres til kveldstoget. Men så er dette hovedfokus på turen min og dette har stått på min bucket-liste lenge!

Meteora er navnet på fjellene her. Oversatt fra gresk blir det omtrent "hengende i luften - "suspension". Når man ser opp på disse formasjonene, så synes navnet meget passende og det er helt uvirkelig at noen noen gang har klart å bygge noe på toppene...

For millioner på millioner av år siden var disse høye toppene under vann. Man kan se livets gang på sandsteinens ulike lag, farger og riller. Må innrømme at jeg har ikke vært så ivrig på å lære om og se på stein siden jeg var i Kappadokia. Men dette er allikevel så annerledes. Klostre liksom!

Det begynte med noen ortodokse munker som valfartet hit "i midten av ingenting" og flyttet inn i de naturlige grottene her som eremitter (eneboere). Det perfekte sted for å konsentrere seg om religion, bønn og oppnå å komme nærmere Gud uten forstyrrelser. Ikke ha noe verdslig, men de lokale innbyggerne i den nærliggende Kastraki viste nåde og kom med det de trengte. Hellige menn hadde man respekt for og ville hjelpe. Nå snakker vi 8-900 tallet. Det ble laget enkle stiger og anretninger med tau, slik at man kunne heise opp det de kunne avse. Lenge pågikk dette, en eneboer her og en der.

På 1100-tallet ønsket munken Nilos å samle munkene i et mer ordnet samfunn og man begynte så smått å ikke bare sitte i hver sin hule.200 år senere, klatret munken Athanassios opp på den høyeste toppen og grunnla det som ble det største klosteret: The Great Meteoron. På 1500-tallet blomstret religion og tilflytting på toppene her og det var hele 24 klostre! Vi må ikke glemme at Meteora er den nest viktigste plassen for den ortodokse munkeordenen, etter Athos som ligger på Halkidiki - stedet jeg skal etter dette. Vel, Athos kommer jeg ikke fysisk til...

I dag er det seks aktive klostre som er åpne for allmennheten i Meterora - to av disse er for nonner. Cirka 50 nonner og 20 munker holder til på Meteoras klostre i dag. I et av dem jeg besøke, Agia Triada, er det bare en munk...

Hvordan man klarte å bygge noe her på den tiden er jo bare helt utrolig. Vi kan tenke oss at manuell klatring i dårlige stiger med alt av byggmateriell må ha vært en stor risiko som har gjort at mange har falt ned i døden. Munkene fikk igjen hjelp av Kastrakis innbyggere. Men det er klart at det så ikke ut som det gjør i dag etter restaurering... Og ikke minst, etter at veien ble bygget. Nå kan alle klostrene nås pr bil/buss og det eneste "problemet" er at det er trapper å forsere. Ofte mange.

Hvorfor finnes det både nonner og munker her? På hellige Athos har jo kvinner absolutt ingen mulighet til å komme whatsoever... Fra tidligere hadde kvinner ingen adgang her i Meteora heller, men under en voldsom brann viste det seg at flere nonner tilbød seg å hjelpe som de eneste. Da tenker jeg at det ikke tok så lang tid for munken som bestemte at valget mellom å brenne ned alt og at alle mistet livet, tross alt var det bedre at kvinnene som banket på fikk bidra med slukking og redde menneskeliv.

Guiden vår fra Visit Meteora fortalte på en av turene våre at det å bli munk ikke er noen utvei å ta dersom livet er litt trått. Man får ikke være under 20 og ikke over 40 år. Man må være moden nok til å vite at valget er riktig og hva man går til. Det å bli munk er å gi fra seg alt for å leve i pakt med asketiske og religiøse regler. Få nytt navn og ny identitet. Ingen kan gifte seg eller ha omgang med andre. Det tar lang tid å få sitt virke godkjent. Dersom man skulle ønske forlate ordenen før en er godkjent, er det greit. Men da blir det vanskelig for munken som har vært vedkommendes mentor, for hvor feilet han?

Som nevnt er det fjellet som heter Meteora så man bor naturlig nok ikke der. Det er to byer som nesten har vokst sammen ved foten av fjellene - Kastraki er superkoselig og har hatt enorm betydning for munkene og klostrene. Her er også mange overnattingsmuligheter og er vel kanskje det jeg selv heller til å anbefale. Kalambaka er kanskje ikke så vakker, men med sine 12 000 innbyggere, er det her de fleste besøkende bor. Jeg bodde midt mellom, på toppen, slik at jeg kunne gå ned til begge byene. Koselige Dellas Boutique Hotel ga meg godfølelsen med sine utrolige, dedikerte unge ansatte og deilige frokost.

Jeg var med på to turer under oppholdet mitt med Visit Meteora som viste seg å ha mindre grupper og dyktige guider. God kombinasjon, I Kalambaka besøkte vi blant annet den bysantiske Jomfru Maria kirke som man tror opprinnelsen er helt tilbake fra 3-400 tallet og dermed av enorm, historisk betydning. De ortodokse tror at Maria "svevde" opp mot himmelen og dermed forlot det jordlige liv slik. Det er en spesiell kirke som har undergått utallige renovasjoner gjennom årene, den var også en kirke for tenpelridderne og korsfarerne der de gjemte sine skatter som de tok med fra Jerusalem. Derav falsk dør.

Begge byene har et stort antall tavernaer og spisesteder av riktig så god kvalitet. Ta deg et par dager her så får du med med deg mer og slipper stresse.

Min første hele dag begynner med en booket tur. Jeg hadde lest en blogg om å selv gå rundt å besøke alle klostrene, men du så glad jeg er at jeg lot meg overtale av verdens hyggeligste jente på hotellet mitt å booke en vandretur. Rett etter frokost møtte jeg Evan, opprinnelig fra Athen, og en minibuss med andre gjester som skulle på tur. Det var tre fra Sydney, Australia, en familie på fire fra Florida, far og sønn fra California og så meg. Evan sa det ikke kom mange gjester fra Norge hit, dere har jo fjell, sier han og reiser helst til øyene. Det er jo riktig oppfattet...

Vi gikk omtrent 6-7 kilometer, men det var jo det å høre om området, hva akkurat den steinen heter og få historien på steder der det ikke var noen andre enn oss selv, fjellene og sommerblomstene. En interessant gjeng - faren i familien fra Florida spurte meg: Hvem er den mest kjente personen fra Norge? Da ble jeg litt svar skyldig, han hadde verken hørt om Munch, Ibsen eller Amundsen og dessuten var de ikke akkurat nålevende. Han hadde spilt amerikansk fotball så det nyttet ikke komme med Haaland heller...

Med Evan i ledelsen fikk vi lokale historier på løpende bånd og det at steinene har navn var fortidens GPS. Vi fikk høre at det er fullt mulig å klatre i noen av Meteoras fjell, men der var vi enige i at det fristet ikke. Veggene går jo rett opp!

Etter en stund kom vi frem til et kloster der det ikke bor noen munker lengre, det ligger kastet inn i fjellsiden og heter Ypapanti. Wow! Vi stoppet også ved en statue av en munk, som ble rebell og som ble kriger og regnet som en helt midt ute i ingenting. Du verden! Videre gjennom skogen fant vi både porcini og en type sopp som så veldig skummel ut.

Vi skulle egentlig besøke det største klosteret, Great Meteoron, men grunnet feiringer av noe slag, var det stengt de dagene jeg var her. Det er forresten like stort som en hel landsby! Det er alltid en plan B for klostrene, noen har fastsatt stengt og andre varslet stengt. Vi gikk til Varlaam.

Merk: man må kle seg ordentlig å dekke skuldre og knær (menn). Kvinner må dekke skuldre, men også ha skjørt. Det er ok å tre et over buksene, det skal være under knærne. Jeg hadde meg meg et langt bomullsskjørt som var enkelt å ha i sekken. Ellers kan man enten låne eller leie et for en liten penge. Inngang til alle klostre er pr 2023 3 euro som betales kontant.

Jeg fikk gleden av å besøke hele fire av seks: Varlaam, St. Stephans, St. Nikolaos og Agia Triada (Holy Trinity). Men det aller fineste er å se dem på avstand med klippene som kulisser. De som jeg var inne i, hadde alle utsøkte fresker og utsmykninger i kapellet. Slikt får man ikke ta bilde av, så det får jeg ikke vist dere. Bare tro meg på at det var helt nydelig og historiene som ble fortalt av disse kunstnerne er vakrere enn noen ord får frem...

For meg var det vakreste Agia Triada for der kom jeg, etter en liten times vandring opp, opp, opp gjennom skogen, før alle andre. Så ventet jo 100 trappetrinn opp dit også, men det var ingenting. Helt magisk å være der nesten alene.

Merk at man aldri er alene i disse klosterne generelt, det er bussgrupper, det er familier i biler - i det hele tatt. Det er MYE folk på lite plass... Og kanskje litt ekstra drama og korsing, for dette er STORT for de som bekjenner seg til de ortodokse kristne. Det er mange!

Dette klosteret er altså like stort som en landsby oppå den klippen. Det er det eldste av de gjenværende. Her finnes en andre grunnlegger, en gresk-serbisk prins, Ioannis Uresis Paleologos. Da han var 22, sa han fra seg sine titler og fulgte Athanassios for å bli munk. Da får man alltid et nytt navn og det ble Joasaph. Han sørget for at kirken, i andre halvdelen av 1300-tallet ble utsøkt dekorert. Hovedkirken i dag ble til på midten av 1500-tallet og er utsmykket med de nydeligste fresker. Museet har utstilt både historiske og religiøse ikoner som er ekstremt verdifulle. Og ikke minst - utsikten da dere...

Kilde med faktaopplysninger om de ulike klosterne: Visit Meteora Travel sin nettside

Det nest største klosteret ligger veldig nært til det største og ble grunnlagt på midten av 1300-tallet av munken Varlaam som klarte å komme seg opp på klippen sammen med noen få andre munker. Etter Varlaams død, ble klosteret forlatt av de andre. Men hjelpen var nær: På tidlig 1500-tall kom to brødre fra Ioannina, Theophanes og Nectarios som fikk tilbake liv i bygningen og fikk til et nytt kapell.

Det er også på museet her utstilt historiske og religiøse manuskripter og kunst. I tillegg til dette er jo selve tårnet veldig stas å besøke. Her ser man det gamle systemet for å få opp både forsyninger og munkene selv. Samt ei diger eiketønner som ble brukt til å lagre vann (guiden vår mente at vann ble blandet ut med vin i alle disse klostrene så det skulle være rent...)

Dette ble også grunnlagt på 1300-tallet og navnet er mest sannsynlig hentet fra eremittmunken som slo seg ned på akkurat denne klippen. Roussanou er en enkelt bygning som dekker hele overflaten av klippen og skaper illusjonen at bygningen ble skåret ut av selve klippen!

Når man ser alle klosterne på avstand, ligger dette lavere enn de andre og var dermed litt mer tilgjengelig. Klosteret fikk store skader under den andre verdenskrig og er i dag et nonnekloster - siden 1988. Det er omkring 15 nonner som bor og lever her.

Dette er det eneste av klosterne som ikke har trapper opp, her er det en bro man bare kan gå over. Det er lenge siden de første eremittmunkene slo seg ned her, tidlig 1100-tall. Hundreår etter komHosios Philotheos, som renoverte og bygget opp den nåværende kirken.

Her er to kapeller, det gamle 1400-talls Saint Steven’s som også led katastrofale ødeleggelser under andre verdenskrig. Og hovedkirken fra 1700-tallet som er til ære for Saint Charalambos and inneholder hans hellige relikvier.

Agios Stefanos er det eneste klosteret man alltid ser fra Kalambaka og utsikten ovenfra er også upåklagelig.

Dette er det meste fotograferte klosteret og det er ikke rart. Det har en helt unik plassering på klippen og så er det ikke så enkelt å komme seg opp hit. I tillegg har selveste James Bond hatt det med i "For your eyes only" fra 1981. Opp gjennom har Meteoras munker stadig fått tilbud om det ene og det andre, men sånt takker man ikke ja til av kommersiell interesse. Historien har noen skygger, men summa summarum så det det med i filmen!

Hit kommer man ved en vakker morgentur gjennom skogen. Det er bratt opp og tilsvarende ned. Så venter 100 ujevne trappetrinn opp, men du og du så utrolig vakker både utvendig og innvendig. Og husk - det er kanskje en stilling ledig for det er kun en munk her!

Grunnlegger menes å være Dometious på 1300-tallet. Hovedkapellet, som er til Agia Triada, ble bygget på 1400-tallet. Freskene i kapellet ble malt en gang mellom 1600- og 1700-tallet. Det finnes også et mindre kapell her som er dedisert til Johannes Døperen.

Dette klosteret er enkelt å gå opp til fra Kastraki.

Den begrensede plassen på klippen gjorde at man måtte bygge vertikalt. Ved inngangen ligger kirken til ære for St. Anthony og i krypten der ble tidligere klosterets rikdommer lagret.

Kapellet til St. Nicholas er i 2. etasje og ligger på sørsiden av klosterets vegger. Kuppelen i kirken er lav og den har ingen vinduer. Det hellige bordet er etasjen over og er dekorert med murmalerier. Det finnes også et ossuarium (for bein og knokler) og et kapell tilegnet St. John Prodromos.

Det var tid for å forlate klipper og klostre, og jeg hadde booket meg noen dager på det mange beskriver som enda vakrere enn øyene: Halkidiki. Som består av tre "tarmer" hvorav den ytterste er Agion Oros med Athos, den midterste rolige Sithonia og den nærmeste er litt mer actionfylte Kassandra. Det ble Sithonia som tiltrakk mest og jeg valgte en destinasjon som ikke var så altfor mange timer i buss fra Thessaloniki.

Etter mildt sagt litt logistikk og hjertet i halsen gjennom Thessaloniki for å rekke siste bussen til Vourvourou fra KTEL Chalkidikis som ligger helt på andre siden av byen - ble det suksess. Reisedag: Buss fra Kalambaka til Trikala (hovedbyen i Thessaly), buss videre til Thessaloniki Macedonia Bus Station, så lokalbuss gjennom byen som tok en time... og så avgang til Vourvourou med buss som skal innom både her og der og tar cirka 2,5 timer. Bussene har god standard og det er veldig vanlig å forflytte seg både langt og kort med buss i Hellas.

Vel fremme sjekket jeg inn på Hotel Rema og ble litt betuttet. Strand var målet for turen. Den fineste stranden lå 2,5 km unna, det var ingen kollektivtransport, ingen taxier og alle hadde jo bil. Ikke jeg... Det var også en ok strand 1 km unna, men stranden som jeg trodde lå nedenfor hotellet var så smal som et pennal og dessuten var det fullt over alt av båtutleie. Uansett, det ordnet seg jo. Man er jo nordmann og vant til å gå tross intens varme. Begge strendene jeg besøkte: Karidy og Fava var naturskjønt vakre. Omgitt av pinjeskog og kalksteinsklipper. Vannet var virkelig glassklart og jeg, som vanligvis ikke bader så mye, badet titt og ofte i slikt nydelig vann! Men idyllen, spesielt på Karidy, blir litt brutt av alle storfamiliene, mest fra Balkan, med badeleker, hylende unger, svigermor og evt mor og baby i telt i skyggen og bikkjer som gjerne fikk bli med ut i vannet. Underholdende var det i hvert fall.

Interessant nok viste det seg at Vourvourou var en boltreplass for turister fra Balkan. De fleste besøkende her kommer fra Serbia, Romania, Bulgaria, Moldova og det flashes med store SUVer og fancy biler. Disse er stort sett på familieferie og reiser i flokk. Definitivt annerledes, var ikke mange som var ute og gikk for å si det sånn.

Men maten var nydelig, strendene og vannet likeså og jeg koste meg maks. Hotel Rema kan se ut som en levning fra det glade 70- og 80-tallet og føltes litt deretter. Men det var gullende rent, hyggelige ansatte og deilig frokost. Det er alt jeg trenger! Og av Maria i resepsjonen, som var sesongarbeider mellom studiene i Athen, fikk jeg tips om et lite kapell som lå bak det ene lokale supermarkedet. Hadde nok aldri funnet på å tusle rundt i bakgården der, men det var et flott sted å treffe på helt alene der blant skikkelig gamle, tykke, krokete oliventrær.

Jeg skjønte at jeg måtte endre planene mine for å få med meg mer av Thessaloniki. Her hadde jeg sviktet som turprodusent og gode råd var dyre:) Bussen jeg hadde billett til gikk om ettermiddagen, som den første, og det var en buss til, evt taxi inn til byen derfra. Men en slik vibrant, spennende by måtte jeg ha mer tid i. Derfor bestilte jeg privat transport, noe som kostet skjorta, men noen ganger er tid viktigere enn penger.

Og jeg angret ikke, det å komme frem midt på dagen i stedet for tidlig kveld, gjorde at jeg fikk meg det jeg hadde sett meg ut.

Hotellet jeg valgte var helt fantastisk: Blue Bottle Boutique Hotel - litt hipt og med kule designelementer, fint rom med balkong, deilig dusj og et kult frokostkonsept. Beliggenhet: nært til det meste. Byen er veldig gangbar og det første som slår meg er at det overalt er kafeer, små spisesteder, juicerier, selvsagt souvlaki/gyros og alt ser så fresht ut og det er masse folk overalt, ingen områder kjennes skumle. God start! Selveste Via Egnatia er hovedgata her der trafikken og menneskene myldrer. Det er ingen metro i byen, så det er buss som gjelder og de er mange.

Fra trafikkerte Via Egnatia trenger jeg et pusterom og trekker nedover mot havna og den helt nydelige havnepromenaden. Her ser barene og spisestedene litt eksklusive ut, utsikten mot havet er det i hvert fall ikke noe å si på. Det er en fryd å gå her med luft i håret (det er 31 grader) og landemerket her nede er målet mitt: White Tower. Monument og museum som har hatt flere bruksområder, blant annet fengsel.

Så går jeg oppover i byen igjen for å se noen romerske og bysantinske kirker og monumenter. Først møter jeg på Galeriusbuen og restene av denne romerske keiseren sitt palass som var DIGERT! Vi snakker et kompleks som ble bygget på 2-300 tallet. Caesar Galerius Valerius Maximianus valgte Thessaloniki som sete for det østromerske riket.

Så venter Rotunda som ligger like ved og er et av de viktigste vitnesbyrd fra romerne. Opprinnelig var det tiltenkt som grav for Galerius, men den gang ei. Bygget er massivt. Innvendig er veggene mer enn 6 meter tykke. Slikt holder selv i skikkelige naturkatastrofer. Som en av de eldste ortodokse kirkene, er det er viktig og imponerende sted å besøke. Det var selveste keiser Konstantin som konverterte den til kirke og senere har den, som mange andre, vært moske da osmanerne invaderte. Mosaikkene er utsøkte og kan fortsatt skimtes.

Det er vanskelig å ikke bli smått besatt av bysantinske kirker - og hvor man enn får ser man rester av fortid sammen med moderne nåtid. Jeg ser noen ruiner og fortsetter opp, opp, opp. Der finner jeg den majestetiske Apostle of the Nations - og Paulus Kapell - Holy Water like under.

Vel nede i byen igjen må jeg til den vakre Agios Demetrios, som er tilegnet byens skytshelgen. Kirken er Thessaloniki største. Etterpå rusler jeg til Hagia Sofia. Der er det bryllup og stor stemning med sang, så der blir det bare å stå helt stille å se og lytte. Imponerende den også, men ikke helt som sin navnesøster i Istanbul. Uansett er begge disse kirkene av de aller eldste i Thessaloniki.

Jeg avslutter med Det arkeologiske museet fra kongedømmet Makedonia, Thessaloniki og nord i dagens Hellas var en del av. Større ble det etter Aleksander den stores erobringer. Han ble født i byen Pella. Museet rommer mye mye mer her fra denne viktige og historiske delen av Hellas. Navnet Makedonia i seg selv er en betent langvarig konflikt mellom Hellas og landet som het det samme. Men nå har landet endret navn til Nord-Makedonia. Mon tro om det hjalp?

Det er ikke opp til meg å dvele ved sånt jeg ikke vet så mye om, men det jeg vet er at Thessaloniki bør stå på din reiserute en gang. Jeg fikk bare kjent litt på den, men visste umiddelbart at her er det lett å trives en varm sommerdag eller når som helst ellers.

Og snipp snapp snute så var mitt Hellas-eventyr ute.