Essaouira

Det er lett å falle for denne blåhvite sjarmøren. Den lille byen har en lang og innbydende strandpromenade som fører inn til den slitte, men godt bevarte bymuren som skjuler en perle av en by. Det er hvitt og blått som setter tonen. Slående vakkert. Du er ikke helt sikker på om du virkelig er i Marokko. Byen har nesten alltid vært under fremmed herredømme. Miksen gjør den spesiell og vanskelig å forstå seg på. Historien forteller også om hippier, musikere og kjendiser som en gang hadde dette som sitt fristed. Surfing er også greia her. Jeg begynner.

Til salgs!

Det er ingen tvil nå – her er det sølvsmykker, messinglamper trehåndverk, tepper, skinnvesker og arganolje som selges til trengsel i soukene. Fargefest. Innenfor murene er det bilfritt og enkelt og ferdes til fots. Bare se opp for sykler, mopeder og menn som trekker gammeldagse vogner, der alt fra jordbær til dyreskrotter transporteres i de smale smugene.

Både dører og fiskerbåter er værbitte med patina

Inne i byen har jeg øynene med meg. Detaljene på husene er som smykker. Shabby, slitte, værbitte og rustikke sådanne. Jeg liker det. Kameraet liker det. Smugene har herlig dybde og ingenting har rette vinkler. Det er på skakke og interessant i formen. Jeg er turist og kameraet er mine reserveøyne. Dette må foreviges, detaljer glemmes fort. Så ser jeg verkstedene der håndverkerne både arbeider og selger. Tre er kunst, det har jeg aldri tenkt over. Det lukter veldig intenst og behagelig der inne, det gir en ro i det milde kaoset som herjer utenfor.

Nede i den travle havna syder det av aktivitet. De knallblå fiskebåtene ligger i et organisert kaos. Picture perfect, men allikevel ikke. Det lukter sjø, fisk og diesel og det selges fersk fisk på fiskeauksjonen litt bak. Fiskenettene repareres, alt må være i orden til neste dag. Kattene sitter klare, smartingene, de vet hvor fangsten kommer inn og at det nok blir kastet litt i deres retning om de sitter akkurat der. Måkene kretser over, klare til å slå til når timingen er der. De hyler og skriker. ”Jeg hater måker”, tenker jeg, og sender en liten tanke til den som ble kjent for denne frasen. Nå er vi enige.

Stranden lever

Jeg rusler opp fra havna og langs den lange strandpromenaden. Så går jeg ned på stranden der det blåser godt. Dette er ikke stranden for rolige sol og bad dager, men derimot for kule kitere, windsurfere og surfere. Jeg ser dem ri bølger og vake i vannet. Vente på en herlig bølge som kan ris lenge.

Så omringes jeg av ivrige kamelførere og hesteførere. Vil jeg ri på kamel eller hest? Først på fransk, så engelsk. Jeg takker bestemt, men høflig nei, men det er ikke så lett. De spør flere ganger. Det er et artig skue – hester, kameler, surfere, kitere og vanlige turister som er ute og går tur. En levende strand.

Lett å falle for

Essaouira er der Europa møter Marokko og der Atlanterhavet briljerer og dominerer. Med en slik beliggenhet kunne det lett ha vært det hele. Men byen er herlig sammensatt og uforutsigbar. Du må bare lete litt å gi litt tid. Så er hun din.