England - et helstøpt feriemål

For at logistikken skulle gå opp, ble det en natt i London. Alltid når jeg har vært der før har det regnet godt, det har vært grønt og senhøst i november, desember. Men nå. Stakkars Hyde Park og Kensington Gardens. Vel hadde blomstene det greit, de blir sikkert passet på og vannet. Men gresset var heltørt og gulbrunt-svidd. London er uansett en av mine favorittbyer og en smak av storbyliv, leven og folkeliv er aldri feil. Dessuten var det EM-finale den kvelden og det å våkne opp neste morgen til England og "football`s coming home", var jammen stort selv for meg som ikke er det ringeste interessert i sport whatsoever. Lionesses go!

Søndag morgen ble det frokost på Paddington Station og så tog til Penzanze, Cornwall kl 10.03. Det hadde vært streik dagen før, ingen tog hadde gått og det skulle vise seg å bli litt smått kaotisk. Noe jeg antar ikke er helt vanlig på britiske tog...

Jeg kan ikke kalle meg togentusiast. Vel, i Japan ble jeg i fyr og flamme over Shinkansen (hvem blir ikke det?) og jeg har meget god erfaring med langdistansetog i Spania. Og tar hjemlige VY på jobb daglig.

Jeg har god tid og går langs hele det laaaange toget, min vogn er helt foran. Tankene mine går til da jeg tok tog i India for mange år siden, en helt utrolig opplevelse forresten, togene virket flere kilometer lange og hadde alle slags klasser og priser. Men tog i England skal være noe av det beste og enkleste. Fem timer fra Paddington til endestasjonen Penzance, men noen skal av underveis i Devon og andre stopp i Cornwall.

Et tips om du tenker reise langt med tog i England er å forhåndsbooke via Trainline eller lignende, det gjorde jeg i forkant. Nettsiden til togselskapet jeg først ville booke hos, tok ikke norske kort og etter litt frem og tilbake, måtte jeg bare gi opp det. Men Trainline sender billettene elektronisk i de fleste tilfeller, man velger sete og for meg fungerte dette perfekt i forkant.

Men så strømmer folk på. Det er ferietid, det er familietid. Det er hundetid (har alle briter hund, meget mulig og alle er veloppdratt selv uten bånd) og alle spør alle - er det ditt sete, for dette er mitt. Alle flytter seg en frem og to tilbake, familier skilles. Vognen fylles opp av flere enn det er seter til, masse bagasje og i alle dager? Hva skjer England? Så kommer annonseringen "my sincere apologies" høres igjen og igjen. Plassbestillingene har gått amok, alle som skulle reist i går eller på senere avganger i dag som også skal bli kansellert, strømmer på. Jeg er heldig, alene som jeg er er det ingen som spør etter mitt sete. Som jo faktisk er reservert og bekreftet.

Toget går, midtgangen er full, gangene er fulle, det er folk overalt og over høytaleren kommer unnskyldninger kontinuerlig. Vi er jo i England, høflig og sindig uansett hva som skjer i kulissene. Togansvarlig kommer ikke til å kunne komme rundt i vognene og det blir ingen salg om bord. Javel - helt OK, tror alle som satt og stod både her og der bare ville komme seg på ferie.

Fikk litt deja vu til streiken da fellesferien begynte i Norge. Togselskapene valgte sine dager de også - flere dager med streik var varslet. Det er i slutten av juli og i august alle i Europa har ferie. Det vil si NÅ. Men forskjellen var at vi i hvert fall kom seg av gårde. Vi så på hverandre og damen ved siden av meg (som ikke hadde bekreftet sete) sa: This is horrendous. Just horrendous. Ja ja, alt gikk ikke på skinner, men vi kom frem dit vi skulle.

Nesten helt nederst til venstre på kartet ligger denne byen. Den har blitt velsignet av beliggenheten i Mounts Bay, har en laaaang nesten uendelig strandpromenade med et utendørsbasseng "Jubilee Pool" i art deco-stil. Åpnet i 1935 til ære for King George V sitt jubileum. For meg som har vært mye på Madeira og vant til havbasseng, overrasker det litt! Her bader man i saltvann og det er også geotermisk oppvarmet bad, en fersk nyhet. Jeg er ikke her for å bade, men bade gjør folk overalt her i havet. Det svømmes på stranden i lavvann og i små laguner. Alle går tur med hundene sine mens det er lavvann. For meg utenkelig å bade i havet her, det ser ikke innbydende ut, det er grålig og sanden er likedan. Ikke er det varmt heller, 20 grader, men det blåste veldig mye på denne siden av Cornwall de dagene jeg var der. Men jeg er visst den eneste, for her er familier på tur i biler, bobiler og folk overalt (jeg nevnte det er høysesong...) og ikke visste jeg at engelskmenn var så besatt av å bade. Men ferie er ferie, med vindbeskyttelse og alskens utstyr.

Penzance er mer enn bading og promenade. Her er vakre hus og hager med subtropiske vekster. Botaniske hager. Her er fine vandringsmuligheter langs kysten og her er en livlig kunstscene med Chapel Street som sentrum.

Byen er også herfra man kan ta ferge til Isles of Scilly som blir en slags siste utpost. Jeg rakk dessverre ikke dette, men hadde veldig lyst. Cirka 40 kilometer unna ligger en klynge av ubebodde og noen bebodde øyer som tilhører England og Cornwall. Et lite paradis, uberørt og naturskjønt. Men kan sikkert være værhardt der ute i havgapet...Neste stopp på kartet blir USA. Så vi istemmer i at det er øde. Men turister kommer, både med ferge og med helikopter (!) som høres ofte mens man går fra Penzance mot Mousehole og vestover.

Legger ved en lenke så du kan lese mer om Cornwall: https://www.visitcornwall.com/

Jeg har med meg vandreskoene mine. Dette skal være en aktiv ferie! På disse kanter er det ingen mangel på stier og steder å gå/sykle: south west coast path er 630 miles. Noen av disse miles`ene er det bare å gå rett på her fra Penzanze.

Fra Penzance går jeg vestover mot Newlyn. Området langs promenaden som kalles Wherrytown ble til største dels ødelagt etter en forferdelig storm askeonsdagen 1962 da Atlanterhavets sinne og styrke viste seg for fullt. Over hustakene bar det over et område på en mile, der hvor hotellet mitt ligger. For meg, som bare har sett lavvann her, er det vanskelig å se for seg slike stormer. Men det skjer, har skjedd og vil skje igjen. Her er det havet som bestemmer. Neste stopp er Newlyn som har stor havn og det er fisk som synes overalt. Store lagre og små, personlige utslag langs det smale fortauet som nesten ikke fortjener navnet. Det er litt gjengs mange steder her, ikke plass til to og to å møtes.

Newlyn har også et observatorie for tidevann, som er viktig å følge med på. Tre ulike kaier finnes her og før i tiden snakker vi om landets tredje største kai. Fiskemarkedet her er stort og det fanges mye fisk som helst reiser tilbake gjennom kanalen og selges i andre land.

Videre langs ruta kommer man til et minnesmerke. Havet gir og havet tar, sies det. Så sant. I 1981 forliste "Union Star" på jomfruturen mellom Holland og Irland. Det var like før jul, været var forferdelig og Seaking-helikopteret kunne ikke redde noen. Da ble livbåten fra Penlee her i området låret. Alle åtte menn om bord mistet livet i redningsforsøket, og alle om bord på "Union Star". Livbåten og minnesmerket er langs veien og til ettertanke. Landsbyen Mouseholes julelys skrus av en time en dag i desember unntatt et kors og engler - til minne.

Målet for vandreturen er også Mousehole (uttales Mowzel) der det er like idyllisk som man tenker seg en engelsk småby er om sommeren. Her er også et havsbasseng, et naturlig sådan, og ellers en fryd å rusle rundt i smale gater, smug og småbutikker. Selveste Dylan Thomas, forfatter og poet, utbrøt: Dette må være den vakreste landsbyen i hele England! Vel, det er tøff konkurranse der, Mr Thomas.

Historisk sett var det også her i Mousehole korsfarerne ved ridderne av St. John steg i land når de kom tilbake fra Jerusalem og Det Hellige land. Ser man det, ikke verst for denne lille byen. Jeg får litt Postmann Pat-følelse og jammen så jeg ikke postbilen også. Men ingen katt... Og ingen postmannslue. Jeg går samme vei tilbake, så ble det en lang tur denne første dagen.

Denne vandringen er populær og kan gjøres av alle. På hardt og flatt underlag følger man havet, denne gangen østover. Det er her nede man ser hundrevis av folk som holder til nede på stranden. Det er ikke trangt om plassen, her kan alle boltre seg og det gjør de. Med hund, med barn og med alt av utstyr man trenger. Vinden rusker godt i luggen langsmed havet her og det er aldri varmt (unntatt i le som nesten ikke er mulig) mens jeg er her. Perfekt gå-vær! Det er benker underveis, fastmonterte sittegrupper og en og annen treskulptur i gruppe som noen har satt opp. Disse kan også sittes på. Utsikten som fascinerer mest er mot øya der ute i havet og borgen som troner på toppen: St. Michael`s Mount. Alle flokker dit og jeg må også få det med meg. Man må kjøpe billett på nett i forkant, tilpasse tiden og tenke på tidevannet. Men i god britisk ånd er dette forklart godt på nettsiden.

Jeg har billett til kl. 14 og er der presis. Begynner gå over gangveien som er åpen etter tidevannet og følger i pilegrimenes fotspor. I dag er veien oppe fra 12.50 til 16.50. Det er steinete og jeg er glad det ikke regner. Mange sliter allerede her med både fottøy og form. Igjen, det er høysesong og barnefamilier og storfamilier overalt. Jeg har turtøy og joggesko på og smetter forbi og fortsetter oppover og oppover på ganske ugreit underlag der mange sliter. Borgen er jo på toppen! Vel inne går vi i kø, men pyttsann. Historier og legender gjennomsyrer dette stedet. Allerede fra 400-tallet sies det at sjøfarere ble lokket og lurt opp på øya av havfruer. Og viktigst: at erkeengelen Mikael viste seg på vestsiden av øya for å advare de som var i fare. På 1200-tallet skal det ha skjedd flere mirakler her og dermed ble dette et pilegrimsmål. Pilegrimer som har gått barføtt over gangveien, soldater som har gått over med sine blankpussede støvler.

Det var normannerne som begynte byggingen av borgen på 1100-tallet etter at øya havnet i eierskap til benediktinerklosteret Mont St. Michel i Normandie. Kanonene nedenfor borgen vitner om at her har det skjedd mye. På ei lita øy utenfor lille Marazion. Historien er merkelig sånn. Gamle sagn om den lokale helten Jack the giant killer som reddet innbyggerne fra en fæl kjempe er velkjent og steinhjertet til kjempen ligger i trappene opp til borgen. Som jeg aldri så siden jeg sprang opp... Hastverk er visst lastverk.

Når jeg nærmer meg Marazion, er jeg ikke alene der. Byen selv er ytterst koselig og det er på tide med en is. Salted caramel. Cornish iskrem, lokalt produsert må vite. De kan også lage god is i Cormwall. Sjekk!

Bare en halvtime med buss venter St. Ives på andre siden, fortsatt i Cornwall. Et apropos for bussreiser også, det er superenkelt å bare bruke Visakortet foran hos sjåføren. Kontaktløs betaling på kollektivtransport. Heia England!

St. Ives er smellvakker og hun vet det. Og alle andre vet det også, her summer det av folk overalt. Sanden er gulhvit, vannet er klart og turkist og strandbarene, restaurantene og kafeene er utallige. I St. Ives lever man sommerdrømmen for alle aldre. Båtturer, vannaktiviteter og skikkelig koselig småby med pastellfargede fasader og bratte gater. Picture perfect og jammen var det ikke bedre vær her også. Det er klart at når bukta ligger i le, hjelper det betraktelig.

Her sier bildene mer enn ord:)

Exeter har sikkert ikke vært på din reiseradar og har sannelig heller ikke vært på min før jeg begynte å se på togruter og flyruter videre til Guernsey. Exeter har begge deler så da ble det besøk her. Jeg har booket meg inn på et velrenommert B&B som med sentral beliggenhet og blir ikke skuffet. Nice og verdens beste frokost levert i en bag (!) på døra.

Exeter er en fin sommerby, været er varmt og fint og det er ingen mangel på såkalte high street-butikker og spisesteder. Men pent presentert. Og litt småby/storby om hverandre med sine 100 000+ innbyggere. Stjernen er en gotisk utrolig vakker katedral fra tidlig 1400-tall med det største hvelvede taket i gotisk stil i landet. Historisk sett er det også flere rester etter romerne her, det er et stilig Quay-område nede ved elven og elvemunningen til elven Exe. Det er et utrolig fint område både å slappe av, spise eller drikke godt, eller være aktiv.

Det finnes en "Exe Estuary Trail" som er omtrent 26 miles og strekker seg helt ned til Exmouth. Det er helt flatt og asfaltert og før man kommer til stor-elven, er det kajakk, kano, SUP`ere og fiskere en møter på sin vei. Jeg gikk fra Exeter Quay til Starcross i nydelig, stekende sol og koste meg veldig. Passerte flere sluser og et par fine cafeer å stoppe ved (som jeg ikke hadde tid til). Selv om det er kjedelig å gå rett frem og på asfalt, så var det utrolig hyggelig å møte så mange på tur, de fleste på sykkel. Joda, Exeter, du er ikke så verst!

Et lite apropos fra toget: fra lille Starcross var det ikke mulig å kjøpe billett og etter å ha jaktet på konduktøren for å få kjøpt om bord, så hadde han ikke batteri på maskinen sin og jeg måtte levere en håndskrevet lapp fra han til personalet på Exeter Central for å slippe bot. Man kommer ikke gjennom sperringen uten en billett. Det ordnet seg det også. Det er liksom aldri noe problem. Heier fortsatt på tog i England!

Legger også her ved en lenke til mer om Devon: https://www.visitdevon.co.uk/

Fra Exeter har det nylig begynt å gå tog til Okehampton, som er en av startstedene for vandringer inne i Dartmoor National Park. Jeg elsker å reise alene, men når det kommer til å gå alene i en diger nasjonalpark der det ikke akkurat er idiotsikker merking. Hm, men jeg vil prøve. Jeg vil se hester! Inne i Dartmoor er det nemlig halvville ponnier, både av typen Dartmoor og mer Shetland. Jeg vil gå på noe annet enn asfalt, men så blir det ikke helt som jeg hadde tenkt. Det var ikke så enkelt å bare gå... Ikke var det noen andre jeg kunne henge litt på heller, jeg var helt alene og da ble jeg litt bekymret da jeg ikke er god med kart og heller ikke hadde kart annet enn på mobilen. Jeg følger Granite Way, den heter så fordi det er så mange granittformasjoner der som de kaller "tor". Det er 100+ og mesteparten av parken består av denne steinen.

Etter en liten "walk in the park" tusler jeg med halen mellom beina ned til turistinformasjonen nede i Okehampton by. Ikke mye råd å få der annet enn å følge togskinnene, som viste seg å være gamle og ikke i bruk. Jeg går og går og det sykles og sykles, jeg måtte bare holde meg til å være trygg på å ikke rote meg bort. Men naturen er vakker, været er knall og humøret kommer seg. Jeg titter etter hester oppe på heiene, men ser bare kuer. Og vegetasjonen langs stien er så tett at hadde jeg hørt et vrinsk eller sett en ponniflokk, hadde jeg ikke kommet gjennom. Men en attraksjon kommer jeg til og det er Meldon viadukt fra slutten av 1800-tallet og er kjempestor! Jeg kommer også til et flott grøntområde i nærheten av selve reservoaret til Meldon, og der møter jeg en hest. Ikke en ponni, men flott var han i ensom majestet der han stod bak gjerdet og hilste på meg mens han viftet bort en sverm av fluer.

Etter å ha gått tilbake samme vei, så ble det noen timer og kilometer. Tusler tilbake til stasjonen og setter meg for å vente på toget. Men skulle jeg ikke gå en runde til å se om jeg så ponnier? Tok en litt annen tørn og svingte opp på heia og etter en stund så jeg dem! Der var dere jo! Så mange føll også, men av respekt turte jeg ikke gå så nærme selv om jeg bare ville kaste meg om halsen på dem alle sammen. 15 minutter fra stasjonen... Mission accomplished, nå kunne jeg ta neste tog hjem

Men der kom det motbeskjed når vi var på vei inn, toget var innstilt eller kom til å bli veldig forsinket grunnet en stor brann ved toglinja lengre sør. Det er ekstremt tørt også på disse kanter, og ingen kunne si når den var slukket godt nok til at togene kunne begynne å kjøre. To timer om bord, mannskapet måtte ut av tjeneste, nytt mannskap kom og så kom det en ung hyggelig bussjåfør med godt humør for å kjøre oss hjem på smale, smale veier og svinger...Men de har altså buss for tog i England også!

Nå ventet fly til Guernsey, det er det lokale selskapet Aurigny med propellfly og som tidligere flyvertinne ble jeg imponert. 25 minutters effektiv flytid, salg av taxfree (!) og drikkevarer/snacks. Utover det, et veldig godt og solid inntrykk av for meg, et helt nytt bekjentskap. De samarbeider også med Blue Islands, som er fra naboøya Jersey, om rutenettet. Igjen, alt er på stell på disse kanter.

Jeg visste ikke så mye om deg fra før. Hadde hørt mer om Jersey og ingen av øyene hadde vært så aktuelle å besøke for min del. Ikke før jeg så filmen ”The Guernsey Literary and Potato Peel Society" med den bedårende Lily James. Omgivelsene og historien traff meg midt i hjertet, filmen likeså. Da kollega Wenche kom tilbake fra sin tur i våres og ga Guernsey superlativer i fleng, da var det gjort. Hit skal jeg!

Jeg har gått i fotsporene til Juliet i filmen (basert på boka) og jeg forstår veldig godt hvorfor den store Victor Hugo fant sin inspirasjon og sin ro her. Han står godt plassert i den vakre, rolige lungen av en park – Candie Gardens og skuer utover øya han elsket og over St Peter Port. Town på folkemunne, travel og pulserende, til tross for en slags middelhavsstemning.

Men det aller beste med Guernsey for min del, er at det finnes utallige vandringsmuligheter. Mest langs kystene, øya er jo ikke så veldig stor. Men også midt inni er det daler og skikkelig pittoreske landsbyer. Alt er på stell, det er rent og pent, husene og hagene er velstelte. Det er ingen hemmelighet at Kanaløyene huser mange penger og et banksystem som tillater det.

Jeg er heldig å ha strålende sol og vakkert vær de tre dagene jeg var her. Solen legger til en ekstra dimensjon. To dager ble viet Guernsey, og det er enkelt å ta seg rundt kollektivt. Øyas busser er små, det er smale gater og bra med trafikk, må vite. Du betaler med kort, det koster 1,25 pund pr tur og sjåføren stopper og slipper deg av der du vil. Og plukker deg opp hvor som helst langs veien så lenge det er trygt å stoppe.

Langs vestkysten til Perelle gikk jeg helt alene en lørdagsmorgen i flere timer uten å møte en annen person. Havet og meg. Klippene og meg. Utsikten og meg. Skikkelig terapi. Langs kystruten er det benker å sette seg ned med jevne mellomrom. Utsikten er ment å nytes. Det er forresten gjengs andre ruter også, benker er plassert ut og de er verken vandaliserte eller skriblet på. Det er noen juveler av noen strender også, men det blåser ofte og så er det dette tidevannet da. Plutselig må du nesten ha lunsjpause før du er ute i vannet. Fascinerende!

Midt på øya er det helt annerledes. Koselige St. Andrews leder an, rundt her dyrkes mye, det er kyr og sauer som gresser. Mange hester også. Her blir det varmere og lunere, selv om det aldri er langt til kysten på øya. Jeg vandrer rundt omkring, møter noen få lokale på tur og slår av en prat (og går meg aldri så lite bort et par ganger…) Etterpå får jeg med meg to helt ulike ting. Pur glede og pur skrekk. Det siste først:

En mørk, dyster virkelighetssjekk: German Underground Hospital. Klart til bruk 1944. Kanaløyene ble rammet hardt under okkupasjonen under andre verdenskrig og det finnes påminnelser om det overalt. Jeg hadde ikke lest meg opp før dette besøket inn fra solskinnet og det var like greit. Jeg gikk inn, det var ingen andre enn meg i sikte. Det var mørkt, øynene måtte venne seg noen minutter, det var fuktig og i bakgrunnen hørtes skrik og desperat stønning. Lavt, men enormt virkningsfullt. Jeg glemte alt og tenkte meg tilbake til krigens dager, så mye som en som ikke har opplevd det kan. Bygningen er diger under jorden! 75 000 fot stort. Labyrinter av tunneler gjør at dette er det største strukturelle minnet fra okkupasjonen. Bygget av slavearbeidere fra Europa, Russland, Algerie og Marokko i tillegg til lokale fra øya. 3,5 år tok det å grave ut. Så var det bare i bruk i ni måneder. Flere tonn ammunisjon ble lagret her på større områder enn der de syke skulle være. Sykehuset kunne huse 500 pasienter, men for alt dette ble det faktisk bare benyttet av tropper såret i Frankrike. Jeg går stille rundt, det er vått på gulvet, og fornemmer (og er redd for å ikke finne ut igjen…). Det ble et besøk jeg aldri glemmer i all gleden over alt det vakre jeg så på Guernsey.

Litt religiøs og kunstnerisk glede for å demme opp: Neste stopp blir Little Chapel som stråler med sin fargerike mosaikk og som er faktisk større enn jeg trodde innenfra. Med inspirasjon fra Louvre.

Little Chapel kan meget vel være det minste kapellet i verden? Utsøkt og nydelig er det i hvert fall uansett størrelse. Det ble bygget av Broder Déodat og påbegynt i 1914. Planen var å lage en miniatyrversjon av grotten og basilikaen ved Lourdes. Dekorert med skjell, småstein og biter av knust porselen er det unektelig unikt og vakkert å se.

Et naturens vidunder. Ingen biler, ingen veier annet enn grus. Ingen gatelys. Ingen forurensning. Og beæret med noe så spesielt som verdens første ”Dark Sky Island” i 2011. Det å titte på stjernehimmelen her er altså noe helt for seg selv. For min del får det bli neste gang. Å ja, det finnes hoteller å overnatte på her – unike og med høy standard. Det finnes også rimeligere alternativ og jeg så et felt for glamping!

Hvordan komme til Sark? Under en time med ferge fra Guernsey ligger den. Gamle traktorer er det eneste som brummer, de hjelper til med å frakte både varer og turister opp fra fergene. Sykler er det mange av, og det er perfekte forhold for å vandre. Og hestedrosjer, mange av disse kuskene stammer fra en lang rekke med samme yrke. Stolt er egentlig er ord jeg merker meg godt her på øya. Et folk som vet hvor de stammer fra og som setter sin ære i det de driver med. Eget språk har de også: sercquaise.

Nede på kaia hopper de fleste inn bak i tilhengerne og noen tar beina fatt samme vei. Det er bratt på Sark…Men jeg blir tipset av en av ”gutta” at det går en vakker vandresti like ved og oppover der bærer det. Vel oppe er det bare å ta beina fatt for min del, hente kart på turistinformasjonen å vandre i vei. Sark består egentlig av to øyer: Sark og Little Sark, enkelt å forholde seg til.

Historie:
Sark har en stolt og spesiell historie som strekker seg tilbake til 1565 da Helier DeCartenet fra Jersey fikk charter (frihetsbrev) fra dronning Elizabeth I om å kolonisere øya og forsvare den mot både pirater og franskmenn. Helier tok med seg et titalls menn som igjen bygget seg bosteder som eksisterer den dag i dag. Den første hersker/Seigneur ble Helier. Helt frem til 2008 hadde Sark delvis selvstyre under Seigneurs. En fantastisk arv er bevart i herskapshuset og den frodige hagen ”La Seigneurie”. Nå hotell. Sark var også under tysk okkupasjon og i over fem år farget dette definitivt historien.

Natur, natur, natur
Her er 60 kilometer kyst, og naturen har sørget for naturlige havsbasseng. Herav Venus Pools, som dog krever en viss anstrengelse – og lavt tidevann – for å kunne nyte av. Med de rullende, turkise bølgene og det mørke fjellet i blandet enger, heier og skog. En juvel!

Little Sark, La Coupée. Jeg kommer med første ferge og setter kursen mot noe av det mest kjente med en gang. Det betyr Little Sark.

Det er en overgang laget av sedimentære bergarter og formet av havet. Spørsmålet er om den blir smalere og smalere av tidens og havets tann? Jeg bare lurer…Overgangen er ikke for de med alvorlig høydestrekk. Jeg leser at før rekkverket kom, bygget av tyske krigsfanger etter anvisinger fra britiske ingeniører, måtte skolebarn fra Little Sark krype over når de skulle på skolen på Sark. Jeg besøkte en solskinnsdag i august, jeg kan knapt tenke meg hvordan det må være her når det BLÅSER skikkelig. Skummelt.

Det er en fryd å vandre her. Både på utvalgte vandrestier og langs grusveiene. Du har kysten rett ved deg, noen hvite seilbåter duver langt der nede, noen bader og driver vannsport, men det er ikke noe volum og det er langt der nede ved kysten. Stillheten rår og det er så befriende. For det er så sjelden. Jeg priser meg heldig for at jeg har vært på Sark. I nydelig sommervær. Men jeg ser sikkert på at denne øya står seg uansett vær, for den er så spesiell.

På ene siden av overgangen ligger Grande Greve Bay. En strand som kan brukes uavhengig av tidevannet. Men det er 360 trappetrinn ned (i ulike nivåer) dit, så kom og forlat den forberedt!

Ruten gjør at jeg på cirka fem timer får med meg det meste av øya. Jeg vandrer ned til Venus Pools, ned til Port Gorey og ingen kan gå glipp av de store skorsteinene som beviser at det en gang var sølv- og kobbergruver her. I dag er det utsikten som slår en, før ble havna brukt til frakt av disse edle metaller.

I en ti års periode på midten av 1800-tallet fant man metaller på Little Sark. Dette brakte med seg arbeidere, med sine familier, de fleste fra Cornwall. Gruvejobbing har aldri vært noen lek , og med digre bølger som ofte medførte umulige arbeidsforhold dypt der nede under bakken, omkom flere av dem. Disse noe malplasserte skorsteinene på sletta i dag, skulle gi ventilasjon. Gruvedriften kom også med en stor kostnad for å drive den . Store pumper måtte sørge for at vannet holdt seg unna, og det hendte mange ulykker med oversvømmelser og dødsfall. En påminnelse om andre tider og om tapte menneskeliv for rikdom som aldri ble realisert.

Møller
På Sark står også en gammel mølle. Og en illegal en satt opp i protest… Før i tiden var det bare Seigneurene som kunne drive møllene, andre måtte betale skatt for å utvinne noe fra egne møllehjul. Denne gamle var i bruk til andre verdenskrig, men tyskerne satte en stopper for dette og gjorde den om til utkikkstårn.

Kvalitet og entreprenørskap i fokus
Her er lokale gründerbedrifter som Cherags Chocolate. Her er små restauranter og tehus. Her er eget meieri: Sark Dairy som dog hadde en pause i noen år før noen overtok det ærefulle oppdraget å drive videre. Både Jersey og Guernsey har jo kyr og produsenter som er kjente for skikkelig kvalitet på meieriprodukter. Også Sark er med, selv i mindre skala. Et lite lokalsamfunn, men med mange engasjerte beboere og besøkere. Atmosfæren her er bare helt ulik noe annet man finner her på våre kanter av verden. Man er nødt til å roe ned og nyte naturen og det som er her.

Vinduet mot havet
Mens jeg vandrer mot nordsiden og L´Eperquerie som også har strand og et naturlig fjell-tilpasset havsbasseng, passer jeg på å ta en detour. 10 minutter gjennom skogen får meg til ”window in the rock”. Jeg er alene der, unntatt et filmcrew av en ung, ivrig gjeng som forbereder en foto-shoot. De er i ekstase over lyset og fargene.

Når jeg vel kommer ned så forstår jeg hvorfor det står et digert skilt om å passe på barna sine. Det er rett og slett en stor åpning i mer enn helstørrelse fra fjellbunnen og rett ut i havet! Det er plass til noen få personer ved siden av hverandre, så vindu og vindu…Mer dør, spør du meg... Nydelige farger og fjellet rammer alt inn til perfeksjon. Tankene mine går igjen til om det kommer ei vindkule og man står litt langt ut på kanten. Da er det rett ned i de frådende bølgene. Jeg våger meg ut på kanten et par sekunder og knipser noen bilder, det får holde.

Vinduet mot havet oppsummerer Sark. Det er beliggenheten, fjellet, fargene og formen som gjør den så eksepsjonell. Som gir oss besøkende et velkomment vindu mot en annen verden.

Kilder: informasjonsmateriell fra turistinformasjonen på Sark