Vancouver, Montréal og Québec

På mine mange reiser rundt i verden har jeg møtt mange folk fra mange land. Det er jo en stor del av sjarmen og spenningen med å reise - bli kjent med en fremmed som er en venn du ikke har møtt ennå. Her hopper jeg over ingen nevnt, ingen glemt og er glad for at jeg har møtt så mange umåtelig hyggelige folk. Australia og fra Canada huser visst mange av dem. Omgjengelige, høflige men varme og hyggelige uten å overdrive. My cup of tea. Australia ble det tre besøk i før jeg endelig kom meg til Canada. Dette landet som har gitt oss talenter som Drake, Ryan Gosling, Justin Bieber (liker låtene hans) og Ryan Reynolds. Selv statsministeren, Justin Trudeau, skiller seg ut blant verdens maktelite og virker folkelig.

Jeg landet i Vancouver på vestkysten - et stort steinkast nord for Seattle.

Vann, ruvende fjell med snø på toppen og en hvit cruisehavn, sol og knallblå himmel hilser meg velkommen når jeg rusler til hotellet fra flytoget. Slett ikke dumt. Noen ganger vet man med en gang at man vil trives i en by. Vancouver hadde en sånn virkning på meg og jeg gledet meg til å se mer. Det er mange nabolag å oppdage og alle har sitt særpreg. Byen er enkel å gå rundt i, alt ligger i gangavstand. Innbyggerne i Vancouver er kjent for å elske friluftsliv i alle former, og med naturen rett utenfor bygrensen, flotte parker og utbygde tur- og sykkelstier, er det fullt forståelig. Og for de som liker sånt: skikjøring om vinteren.

Det er omgivelsene som drar frem superlativene i Vancouver. De nevnte fjell, sjøen og havna er trekkplaster i første rekke. Den enorme grønne giganten Stanley Park, har både skog, rik flora og utsikten mot naturelementene. Dette er boltreplass for alle uansett om man rusler, løper, sykler eller bruker mer fantasifulle måter for transport. Det er plass til alle og anlagte stier og løyper så ingen interesser for ulik fart kolliderer. Legg til et rikt antall fuglearter, inkludert den bittelille kolibrien og hegrer. The Seawall er en av, om ikke verdens lengste, kontinuerlige sti langs vann. 28 kilometer! Strendene er også tipptopp, og det er litt typisk å ha plenty av tømmerstokker bredd utover for å sitte på. Naturelementene funker som bare det sammen. På noen dager fikk beina kjørt seg, men alt nås til fots med litt overfart til Granville, da.

Gastown er det eldste nabolaget og har en fin blanding av historie, viktoriansk arkitektur, gallerier, utmerkede spisesteder og brosteinsbelagte gater. Kjendis nummer en er ei klokke drevet på damp som puster og plystrer ut hvert 15. minutt. Hvor kommer Gastown fra? Grunnleggeren var kaptein på en dampbåt som hadde et tilnavn som involverte "gas".

Kitsilano er stedet der hippe, unge familier slår seg ned. Beliggenhet nær strand og på 60-tallet hit hippiene flokket. Den gang dro man sammenligninger til San Francisco og Haight-Ashbury, så stedet med stor S uten tvil. I dag er det fortsatt fokus på avslappet livsstil, både åndelig og mer fartsfylt. Driver du med yoga har du sikkert siklet godt over det lekre og funksjonelle treningstøyet fra lululemon, alt begynte her.

Granville Island er en øy som egentlig ikke er en øy. Det ser ikke så mye ut fra avstand, men så snart jeg hopper om bord i de bittesmå båtene som trafikkerer False Creek, så blir forventningene større. Granville før bestod av fabrikker, anlegg og sagbruk. I dag er de mest kjent for et digert marked med kvalitetsprodukter fra nærområdet, både fra sjø og land. I tillegg til kunst, teater og folk som ivaretar gammelt håndverk. Det er kanskje Vancouvers mest interessante bekjentskap.

Chinatown, Yaletown og West End er helt ulike, men alle verdt et besøk. Chinatown er Canadas største og plutselig midt blant all trafikk og leven, dukker Dr. Sun Yat-Sen-hagen opp. Et perfekt sted å lukte på blommorna å ta en pause. Yaletown minner meg litt om Brooklyn. Her bugner det av spisesteder og butikker som holder til i gamle mursteinsbygninger som ble brukt som varelagre og fabrikker. En ung og levende bydel. West End ligger nært til Stanley Park og er et populært sentrumsnært spot med strandlinje. Innenfor West End, og litt høyere opp, ligger Davie Village. Et blomstrende, tolerant LHBT nabolag med litt mer edge. Både mote, barene og butikkene roper mangfold.

Ikke langt ovenfor bykjernen lokker naturen. I sommermånedene går det buss fra sentrum opp til begge stedene. Jeg tar Capilano først, jeg må jo teste dette stedet der det har vært action siden slutten av 1800-tallet. Hengebro, regnskog og tretoppvandringer lar seg jo høre. Været er tipptopp med sol og knallblå himmel, det er 25 grader og jeg gleder meg til frisk luft, vakker regnskog og kanskje litt kiling i magen? Capilano er jo en rimelig lang hengebro over elven ved samme navn: 137 meter lang og 70 meter over elva. Det er et nydelig område, det er fint å bevege seg i naturen ved hjelp av broer, trapper og stier. Jeg synes synd på et par mødre jeg så med høydeskrekk som tuslet sakte utpå etter barna som satte avgårde... Men ellers var det ikke mye adrenalin å spore for min del annet enn en fin dag med vakker natur. Det liker jeg jo.

Grouse Mountain byr på en flukt fra byen i form av flott utsikt, skog, fjell og litt visning av tømmerhugging-skills og fugleliv reprentert av ugler, falker og et par bjørner bak gjerder. Det er ingen sak å kose seg her oppe i noen timer i fint sommervær, her er restaurant, zip-line og en meget bratt vei opp om du da ikke tar kabelbanen. The Grouse Grind er nesten 3 kilometer melkesyre-sti opp baksiden og veldig mange spreke kanadiere tok dette som morgentrim. Med over 850 høydemeter (Preikestolen har omtrent 500), så er det ikke for pyser. Neste gang tar jeg den om bordet ikke fanger.

Canada er stort, det tar nesten fem timer å fly fra Vancouver til Montréal på østkysten - hvor langt sør kommer vi fra Gardermoen Norge på den tiden? Til Marrakech cirka. Til ettertanke. Nå er jeg i provinsen Québec som er enorm! Men den har to fine byer jeg skal se litt nærmere på.

Det er også som å komme til en helt annen verden. Jeg hører fransk overalt, temperaturen hadde sunket med 15 grader og solen var ikke noe sted å se. Men jeg gledet meg til å oppleve noe nytt og fant flybussen inn til byen og mitt sentrale hotell. Byen er kjent for festivaler, kunst, gourmet-mat og det å nyte livet. Den mest kjente og folkelige retten er "poutine", og det er ikke slankekost med pommes frites, ost og sjy (gravy) involvert.

Først vil jeg ut på tur i grønne omgivelser før jeg skal dukke ned i museer, kunst, forskjellige nabolag og se noe helt annet. Hm, Vancouver-livsstilen, friskhet og sunnhet i hvert legeme finner jeg ikke ved første lille tur rundt i nærområdet og sentrum. Men en diger park har de: Parc du Mont-Royal. Bare navnet lover bra. Synd været ikke spilte på lag, men det stopper ikke en nordmann! Allez-allez og ut på tur, må bare kjøpe en paraply først og den har jeg faktisk ennå. Herlig park som man må oppover for å komme til. Belønningen er fin utsikt da.

Musée des Beaux-Arts de Montréal har både flott arkitektur og et innhold som kan imponere den mest blaserte kunstelsker. Rembrandt, Picasso og Monet er representert, men er mest kjent for verkene til kanadiske kunstnere som Paul Kane, Group of Seven, Martha Townsend og Jean-Paul Riopelle.

Så er det Basilique Notre-Dame som på ingen måte er en beskjeden kirke. Det er rett og slett et gotisk mesterverk som består av alt annet enn minimalisme. En av landets mest kjente sangere, Celine Dion, giftet seg her i 1994.

Og den ytterst sjarmerende gamle bydelen... Vieux-Montréal. Med et litt europeisk preg byr den på brostein og smale gater som snirkler seg mellom gallerier, butikker og kafeer. Midt i hjertet av alt ligger Place Jacques Cartier og Place d `Armes. Alle flokker hit og det er fullt forståelig.

Nabolag som The Village og Mile End, med sin italienske arv,rekker jeg også på de par dagene jeg er her. Variasjon har byen til gangs i hvert fall!

Bare tre timer unna med buss ligger Québec, en studie i historie. Som Montréal har den mange lag, men det historiske sentrum er det som trekker de fleste hit. Med beliggenheten høyt opp med utsikt over St Lawrence-elven har den allerede fått mange poeng. Byen føles veldig autentisk med pene husfasader, brosteinsbelagte gater og blomster og ordentlig nærmest overalt. Innenfor bymurene føles det intimt og utvilsomt med en europeisk touch her også. Mange bygninger er fra 16- og 1700-tallet, og dermed er gamlebyen både UNESCO-vernet og en av Nord-Amerikas eldste. Et levende museum som er et postkort verdig - en god kombinasjon.

Byens landemerke er det er storslåtte Château Frontenac hotel som virkelig setter tonen i bybildet. Så har vi citadellet, fortet fra 1800-tallet som ligger perfekt til med utsikt over elven. Bistroer, kafeer og små butikker bidrar til at denne gåvennlige byen er perfekt å besøke. Det er fransk som høres rundt omkring.

Utenfor bymurene er det heller ingen mangel på koselige nabolag, parker og fine steder å besøke. Men med kun en dag her for mitt vedkommende, ble det ikke full oppdagelse denne gang.

Bye bye og au revoir Canada, jeg kommer tilbake!